Mye uro og urasjonell frykt

Angst
1

Hei.
Jeg er 37 år. Hatt angst litt av og på i mitt liv,men nå er det ekstra ille. Jeg er redd for hvordan min fars situasjon med Ahlzeimer vil utvikle seg. Nå bor han fast på sykehjem.
Jeg er redd for at min mor skal bli alvorlig syk eller dø. Hun er omtrent den eneste jeg har kontakt med i min familie. Hun har en liten hund. Den kan jeg ikke overta hvis noe skjer. For jeg har tre katter her fra før.
En av kattene går ute nesten hver dag. De andre to tør jeg ikke slippe ut. Den ene er uvenn med min katt som går ute. Derfor er jeg redd for at hun blir jaget bort og aldri komme hjem igjen.
Den tredje katten har kronisk nyresvikt, og jeg er redd for at noe skjer med den.

Jeg sliter også med mye hodepine, men har vanskelig for å bli sendt til spesialist. Første gang legen prøvde ble jeg avvist.
Alt dette setter seg i magen min. Jeg har omtrent ingen appetitt. Jeg våkner tidlig hver dag med kvalme. Og brekninger.

Dette er fryktelig slitsomt. Jeg vil så gjerne ha terapi hjelp og riktige medisiner,men det tar så lang tid å bli møtt med riktig hjelp…

2

Selv om det er slitsomt, er dette en rasjonell og normal reaksjon som ikke har noe med angst å gjøre.

Når det gjelder avslag og ventetider i helsevesenet så er jo det et sakskompleks som diskuteres i offentligheten. Da er det håp om endring på sikt. Du får bare prøve å tenke på at det er mange andre i samme situasjon, og holde ut så godt du kan. Mange jobber i kulissene for å få gjennomført endringer, både i og utenfor de politiske partiene. Dessverre er det også en del pasienter og brukere som ikke bidrar med noe konstruktivt, men derimot gjør det verre for seg selv og sine medpasienter med alle sine projiseringer og virkelighetsfornektelser. Du virker derimot som en saklig og oppegående person, og da rykker du kanskje litt raskere frem i køen - selv om det går seint.