Angst rundt de nærmeste

Noe jeg syns er rart er det å få angst rundt de nærmeste og de som jeg egt er veldig trygg på.

Akkurat nå så bor jeg hos kjæresten min og familien hans. Jeg og kjæresten min har vært sammen i snart 6 år nå så jeg er jo egt veldig trygg på familien hans. Men når kjæresten min er på jobb f.eks og noen andre i familien hans er hjemme så tørr ikke jeg å gå ut av soverommet pga angsten min. Moren til kjæresten min jobber turnus så når hun har kveldsvakt eller har fri fra jobb så tørr jeg ikke å gå ut av soverommet for å spise frokost. Det eneste jeg tørr da er å gå på do siden toalettet og soverommet er på en annen etasje enn der hvor stua er.

Og en annen ting. Kjæresten min har en bror og han har også kjæreste. La oss kalle hun for Ida bare siden tror det blir lettere når jeg skal forklare. Jeg er egt veldig trygg på Ida og føler at jeg kan snakke med hun når hun er sammen med oss men likevel så får jeg angst av å være sammen med hun. Hvis jeg vet at jeg skal være med hun om 3 dager f.eks så går jeg rundt og føler på angsten helt fra da jeg får vite at hun skal komme på besøk eller at hun skal være på samme sted som oss (meg og kjæresten min). Siden hun er kjæresten til broren min så pleier hun å komme uanmeldt uten at jeg får vite noe på forhånd og de gangene hun kommer spontant uten at jeg visste om det så kan jeg bli i litt dårlig humør. Det er ikke sånn at jeg viser at jeg er i dårlig humør men jeg kan kjenne at jeg er i dårlig humør inni meg, også kjenner jeg på ekstra mye angst de gangene også.

Dette var bare noen eksempler for jeg føler på angsten rundt alle de nærmeste og før jeg skal møte de. Jeg syns det er litt rart at det kan være sånn og jeg syns det er litt slitsomt også for jeg går rundt med angst følelsen inni meg 24/7 og får ikke pause. Har vurdert å spørre om å begynne på antidepressiva hvis det kunne hjulpet men jeg vet ikke om de hadde gjort ting «lettere» eller hva jeg skal si. Jeg går til DPS og tenkte å snakke om dette der også nevne det med antidepressiva for å høre hva behandleren min mener om det men samtidig så vil jeg at antidepressiva skal være siste utvei.

Hei. Så vondt at du har det sånn. Jeg forstår veldig godt hvordan du har det, da jeg kjenner meg veldig igjen! Jeg synes også det er rart. Men nå er jo angst ofte veldig rart, og ofte så er det ikke noe spesifikk grunnlag for hvorfor det føles så ille. Jeg gjort som deg, ligget på soverommet, ikke turt å gå ut i en lignende situasjon. Jeg sender deg en skikkelig varm klem, også vil jeg minne deg på at dette kan forandres etterhvert og bli lettere for deg, selvom det ikke føles sånn nå.