Hei!
Jeg har siden jeg fikk min diagnose ME, hatt kraftig økning i angst, spesielt helseangst og generalisert angst. Startet på cipralex for 2 år siden og fungerte innmari bra, utenom ett par bivirkninger, slik som konstant anspent kjeve, restless legg og strålinger i hodet. Etter 2 år, så begynte de å dabbe av, medisinene altså… og kun bivirkningene igjen. I råd med fastlegen byttet jeg til Brintellix, er på 4 uka nå ca, ingen bivirkninger annet enn kvalme, men det er borte nå. Angsten er fortsatt på høygir… noen som vet når dette vil begynne å fungere? jeg trappet ikke ned fra cipralex, startet direkte på brintellix.
Til noe litt annet men i samme kategori, jeg har ekstremt mye angst, jeg tuller med nære og bekjente om at jeg har angst for alt… men det er ikke så langt fra sannheten, jeg katastrofetenker det aller meste. Og jeg har egentlig ingen å dele disse tankene mine… vi er en liten familie og alle har sitt å slite med; så jeg vil ikke bry de med det. og vennene mine forstår ikke helt, de vet jeg har angst, men ikke dybden av det.
Jeg prøvde å oppsøke psykolog i kommunen, men da måtte jeg igjennom et bekymringsmestringkurs først, som jeg nå holder på med så får jeg se når det er ferdig om jeg får noe psykolog.
mitt største «problem» per nå, er at jeg om bare 3 uker skal reise til london med min mor, noe vi har gjort hvert eneste år siste 6 åra, jeg har ekstremt flyskrekk men klart å gjennomføre med sobril. Men i år, så har angsten og depresjonen verre enn noen gang, mamma har vært igjennom noen sykehusbesøk hvor det har vært usikkert om det er noe hjertefeil eller ikke, noe som enda ikke er avklart. Noe som styrker angsten min mer, å dra til utlandet med bare oss to, hva om det skjer noe med hun? hva gjør jeg da? hverken engelsken min eller mamma sin er god nok til å konversere med helsepersonell… og hvem ringer vi?
og jeg klarer ikke å snakke om frykten/angsten min med mamma forsi hun vil tolke det som om jeg ikke vil dra, og da blir hun langsint og dårlig stemning. Er også veldig vanskelig å snakke med hub om angst, for det er 20år siden hun opplevde det og hun husker ikke helt hvordan det faktisk er. og har litt den «ta deg sammen» holdningen…
Vær så snill, hjelp, tips og råd? hva bør jeg eller skal jeg gjøre?