En av mine nærmeste venner avsluttet livet sitt rett før jul. Jeg befant meg på ferie over jul og nyttår. Greide å sette vonde tanker og følelser litt til side under ferieopphold.
Begravelsen fant sted da jeg var på ferie, så jeg fikk ikke delta.
Nå, etter hjemkomst sliter jeg med masse negative tanker.
I tillegg får jeg ikke den støtten jeg trenger fra partner.
Jeg er både sint og føler sorg for Henrik (min venn) sin beslutning.
Jeg føler meg tom og meningsløs for at han ikke delte sine tanker med meg. Vi var nære og snakket om slike ting.
Føles og uvirkelig på en måte. Nesten som han skulle «poppe frem», og på sin karakteristiske måte si «men faen, jeg er jo her, ikke sitt der å sippe!»
Min partner ble selvfølgelig kjent med dødsfallet, men reagerer med sinne, distansering og uforstand innfor det jeg deler. Da jeg hadde en liten sammenbrudd under ferien, agerer han med å toppe min sinnes stemming. Dette i form av skrike, gråte og utagerer enda verre.
Dette gjør meg utrolig redd og utrygg. Mye fordi vår sønn, og den tryggheten han trenger.
Og fordi jeg sliter med traumer fra blant annet barndom.
Jeg må da holde ro og fokus, samt opplever jeg må være sterk for begge.
Den aktuelle situasjonen endte opp i at jeg må trøste han, for at ikke saker blir tatt helt ut av proporsjoner.
Dette gjør at jeg i det «ordinære liv» må sette alt av mine følelser til side, og ikke vise at jeg sørger.
Jeg har henvendt meg til min fastlege og venter på tid, skjønner jeg må snakke med noen proff.
Men da det er begrenset av hvor jeg kan få bearbeidet tanker, kanskje noen av dere kan gi meg råd, trøst eller liknende.
Trenger kanskje og litt input på hvordan jeg kan forlate partneren min, uten å føle sånn frykt for slike ting som «hva skjer m boende, sønnen, økonomien etc.
Henrik var en av mine beste venner, og savnet og sorgen etter han gjør fysisk vondt