Mistet vennen i selvmord

En av mine nærmeste venner avsluttet livet sitt rett før jul. Jeg befant meg på ferie over jul og nyttår. Greide å sette vonde tanker og følelser litt til side under ferieopphold.
Begravelsen fant sted da jeg var på ferie, så jeg fikk ikke delta.
Nå, etter hjemkomst sliter jeg med masse negative tanker.
I tillegg får jeg ikke den støtten jeg trenger fra partner.
Jeg er både sint og føler sorg for Henrik (min venn) sin beslutning.
Jeg føler meg tom og meningsløs for at han ikke delte sine tanker med meg. Vi var nære og snakket om slike ting.
Føles og uvirkelig på en måte. Nesten som han skulle «poppe frem», og på sin karakteristiske måte si «men faen, jeg er jo her, ikke sitt der å sippe!»

Min partner ble selvfølgelig kjent med dødsfallet, men reagerer med sinne, distansering og uforstand innfor det jeg deler. Da jeg hadde en liten sammenbrudd under ferien, agerer han med å toppe min sinnes stemming. Dette i form av skrike, gråte og utagerer enda verre.
Dette gjør meg utrolig redd og utrygg. Mye fordi vår sønn, og den tryggheten han trenger.
Og fordi jeg sliter med traumer fra blant annet barndom.
Jeg må da holde ro og fokus, samt opplever jeg må være sterk for begge.
Den aktuelle situasjonen endte opp i at jeg må trøste han, for at ikke saker blir tatt helt ut av proporsjoner.
Dette gjør at jeg i det «ordinære liv» må sette alt av mine følelser til side, og ikke vise at jeg sørger.

Jeg har henvendt meg til min fastlege og venter på tid, skjønner jeg må snakke med noen proff.

Men da det er begrenset av hvor jeg kan få bearbeidet tanker, kanskje noen av dere kan gi meg råd, trøst eller liknende.

Trenger kanskje og litt input på hvordan jeg kan forlate partneren min, uten å føle sånn frykt for slike ting som «hva skjer m boende, sønnen, økonomien etc.

Henrik var en av mine beste venner, og savnet og sorgen etter han gjør fysisk vondt

Det er veldig leit å høre at du har opplevd å miste en god venn på denne måten. Jeg forstår at det må være både tungt og vondt for deg.

Og slik partneren din oppfører seg, er ikke bra i det hele tatt.

Når det gjelder det å gå fra partneren din, så ville jeg ta kontakt med familievernkontoret der du bor, fordi de kan gi deg råd, og som er dem som hjelper par igjennom samlivsbrudd, slik at jeg regner med at de kan hjelpe deg igjennom det.

Hvis partneren din oppfører seg på en måte som er farlig for deg og sønnen din, så kan man kontakte et krisesenter. Jeg vil bare nevne det.

Har du andre folk rundt deg, gode venner eller familie som kan hjelpe og støtte deg?

I kommunen her jeg bor, så har vi noe som heter livskrisehjelp, som er tilknyttet legevakten. Det er psykisk sykepleiere som har som jobb å møte folk som er i ulike former for livskrise, og som har god erfaring på det, og gode på å møte en med medfølelse og støtte. De kan også hjelpe en med å finne ut hva en skal gjøre videre. Jeg tror de skal ha et sånt lavterskeltilbud i alle kommuner, slik at jeg ville iallfall sjekket ut det. Her ringer man, og så får man komme og snakke med noen samme dag hvis man trenger, eller innen en uke.

Det høres ut som du har mange ting å forholde deg til og takle på en gang nå, både med sorgen over tapet av vennen, og hvordan partneren din reagerer på det, og jeg tenker at du trenger noen til å hjelpe og støtte deg i dette. Det er bra at du har henvendt deg til fastlegen, men jeg tror også at det finnes andre som kan hjelpe deg.

Det høres ikke bra ut i det hele tatt, slik du har det, at når du har det så vondt, må forholde deg til en utagerende partner. Og jeg tror egentlig at du trenger å komme deg bort fra partneren din, for den oppførselen er ikke bra verken for deg eller barnet ditt.

Det er fint du skriver her, men enda bedre om du finner noen rundt deg du kan rekke ut hånda til, noen som finnes rundt dere, for de kan være til mer en hjelp og støtte, og det er gjerne folk der som vil hjelpe og støtte en, som man kanskje først ikke ser.

Jeg håper at dette kan være til en liten hjelp.