[quote=“Gaffel, post:1, topic:13309, full:true”]
Alt virker så meningsløst. Har hele mitt voksne liv slitt med depresjon og panikk og fått verktøy til å bedre dette. Blant annet samtaleterapi og medisiner. Jeg har gjort det bra ellers. Er gift, eier min egen bolig, vet jeg vil. Men det er en stadig kamp. Nå rett etter nyttår fikk jeg vite fra arbeidsgiveren min at han ikke vil fornye kontrakten min pga manglende prosjekter. Jeg jobbet som tårnkranfører. Nettopp så jeg kan være alene og utføre arbeidsoppgaver i fred. Og jeg tjener bra. Men nå er det også borte. Har i tillegg slitt med overvekt og lipødem i beina mine. Hadde håpet at jeg kunne spare opp såpass så jeg får gjennomført operasjon til de. I og med at det ikke er støttet av staten, så det koster meg over 300k.
Men i det store og hele - hva er egentlig poenget? Møte opp og jobbe overtid, for å så allikevel bare miste den. Det er ikke første gang jeg har mistet jobb. Spise riktig og motstå fristelser, men spiser det bare tilbake igjen når jeg er dypt deprimert. Jeg vil alltid være deprimert, det vet jeg. Det er følelse jeg har gått med siden ungdomsåra, og nå er jeg snart tredve. Samtaleterapi er bare kleint, og det kjennes ikke riktig for en med Asperger Syndrom å sitte under fire øyne for å presse ut privatlivet mitt til en fremmed. Jeg teller ned minutter og venter på at det er over. Lyver om at egentlig så er alt greit. Jeg får høre jeg har god selvinnsikt. Medisiner hjelper litt. Men det har sine sider. Skulle ønske at dem kunne hjelpe meg mer. Men det finnes ikke medisiner som gjør det. Da må jeg hardere til verks, men det selges ikke på apoteket. Jeg skjønner godt hvorfor narkotikamisbrukere lar seg bli avhengig av slikt. For den følelsen er en plage.
Alt er så meningsløst. Jeg skal klare meg selv, jeg må jobbe, det stilles forventninger til meg, jeg stille forventninger tilbake, jeg skal bli eldre og må holde meg i form så jeg tåler å bli eldre. Men vil depresjonen min tåle å bli eldre? Når jeg er deprimert gjør jeg ingenting for å ta vare på meg selv. Jeg overdoserer medisinene mine fordi; hva er vitsen? Jeg lar vær å dusje og pusse tenner fordi det er et ork. Jeg gjør ikke rent, tar ikke klesvasken, skifter ikke sengetøy. Den eldre meg kommer til å krepere før den rekker 70. Så hva er poenget? Jeg skal bare stå imot denne evige kampen mot depresjon, alle mine tankekjør, stadige panikkanfall, den evige syklusen som fører meg tilbake i bunnen av meningsløshet.
Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, men det ramler ut. Har før jul deltatt i julekonsert sammen med en veninne, og hennes budskap var nettopp mental helse. Jeg forventer ikke så mye til hjelp, men heller utluftning. I bunn og grunn vil jeg for alltid kjenne på at alt er meningsløst.