Har terapeuter og psykologer, men er aldri ærlig med de så skriver litt merkelig her.
Jeg er så lei av å slite hver dag i alle år. Føler jeg aldri har vært glad og ordentlig rolig (alltid nervøs/stresset/redd eller panikk anfall/mental breakdowns). Jeg har jo følt meg glad her og der, men da er det når jeg ser en film eller spiller eller noe, med en gang jeg setter på pause er jeg stressa, sur og kjempe trist. Prøvd flere medisiner og ulike typer behandling i flere år. Har diagnose depresjon og angst (+ nylig Asperger/autisme som forklarer mye slit gjennom barndom hvor jeg ble mobbet og kjeftet på. Gjorde aldri noe galt og er veldig emosjonell intelligent, men gråt, gjemte meg, var rar og enormt sjenert/klein).
I tillegg har jeg nesten aldri hatt venner og nå er det så mange år siden at det høres forferdelig ut å måtte snakke med andre og ha venner dessverre…
Har alltid vært usikker og dømmer meg selv mye, men føler jeg er en kul og morsom person (selvfølgelig socially awkward men men) og er utrolig snill. Jeg dømmer aldri, sier aldri nei, smiler til alle, lytter til alle og tenker nesten* aldri noe vondt om andre. (*Begynner nylig å bli mer og mer sint på familie medlemmer, gamle lærere og elever som baksnakket meg og kalte meg rar ofte da… skammer meg veldig over det…)
Går ikke på skole lenger på grunn av burn out (som jeg er så trist over fordi jeg gjorde det veldig bra og hadde mange drømmer) og er umulig å få jobb sånn jeg har det nå…
Oki sorry for langt innlegg, men takk🌸
Kan kjenne meg igjen i en del av det du skriver. Er åpenbart kjempeslitsomt.
Hva vil du oppnå med å ikke være ærlig med behandlerne dine?
Skrev dette etter en veldig dårlig dag så ga ikke helt mening, men er en del ærlig med behandlere altså :)
Hei.
Det er fint å se at du skriver og får det ut :)
Jeg tror det bare er bra for deg å bli mer sint på dem som ikke behandler deg godt, det hjelper en med å sette grenser for en selv, og det er noe som er veldig bra. Man skal ikke bare godta at andre gjør ting som gjør en vondt eller som skader en.
Du høres ut som en person som har mye godt i deg og som vil andre godt. Tror du ikke at du vil komme deg tilbake på skolen neste år f.eks.? Det er aldri for sent å komme seg på skolen igjen eller få tatt fag, særlig når du er ressurssterkt og egentlig likte skolen.
Kanskje du trenger en periode nå når du fokuserer på deg selv og på det å gjøre gode ting for deg selv? Og får hjelp med det du sliter med? Slik at du kan få gjort det du ønsker senere i livet?
Finnes det kanskje noen steder der du kan møte andre?
Når man har opplevd og blitt mobbet og kjeftet på, så gjør det noe med en, det setter spor i form av hvordan man tenker om og behandler en selv. Og det høres ut som du har mye som ligger deg inni deg, som du kjenner når du setter filmen eller det du gjør på pause. At du har det vondt inni deg, at du har mange følelser inni deg som det kan være fin og viktig å få hjelp til å få ut og forstå.
Det høres ut som du er i en slags beredskapsmodus hele tida, hvis du hele tida er redd osv., og aldri føler deg ordentlig glad. At du hele tiden er på vakt, kanskje? Dette er noe man absolutt kan få hjelp med.
Det var ikke noe langt innlegget ditt, det var ikke noe å beklage ;)
Er det noen ting du liker å gjøre nå? Og drømmene dine trenger du ikke å oppgi. Tenk heller på dette som å ha satt livet på pause, heller enn å gi opp livet helt. Du er ung, du får hjelp, og du har masse muligheter til å gjøre ting senere. Det tror jeg absolutt :)
Vær like snill mot deg selv som du er mot andre, det fortjener du :)