Med tiden leges alle sår

Selvmordstanker
1

Med tiden leges alle sår sies det…

Jeg kan ikke si meg enig, med bipolar type 2, føler jeg at jeg alltids faller tilbake i de samme gamle vaner og spor. Rus, alkohol, samt det å gå igjennom sårende og forferdelig hypomaniske episoder som går utover meg selv, samt andre jeg bryr meg om uten at det er med vilje. Lange og tilsynelatende endeløse depressive perioder som spiser opp alt av glede og planer. Selv når jeg holder meg unna rus og alkohol i flerholdige år så føler jeg at livet ikke er verdt å leve, fordi jeg vet at alle oppturene er midlertidige og at stabiliteten og rutiner, samt døgnrytme ikke kommer til å snu seg helt om og avgrunnen er ikke langt bak.

Jeg har allerede forsøkt alle typer medisiner, og de gjør alt bare verre og jeg føler meg ikke menneskelig på de medisinene. Vet rett og slett ikke om jeg orker alt dette lenger. Nåværende ikke på medisin, og vil si at det er bedre enn det å ikke være medisinert, men dessverre ikke nok til å utgjøre en forskjell som kan tilsi at jeg vil fortsette dette livet.

Er det noen der ute som også har en bipolar lidelse som kan relatere til dette? Jeg er så sliten, lei, og utbrent av alt og alle.

2

Jeg skjønner godt at det er vanskelig å komme ut av gamle vaner og spor, og at det er vondt å ramle ned i de samme, mørke hullene gang på gang.

Jeg har selv ikke bipolar lidelse, men jeg kan skifte veldig imellom hvordan jeg føler meg og hva jeg får gjort. For meg har det med traumereaksjoner å gjøre. At det er ting jeg har opplevd som gjør/har gjort ting så vanskelig for meg. Og for meg har det vært viktig å lære måter å håndtere avgrunnene på. For slik du skriver, det føles ikke noe vits med det gode, hvis det vonde stadig kommer igjen.

Det høres lurt ut å ikke gå på medisiner hvis du føler deg verre av dem.