Jeg føler at mange tenker på bipolar som en forferdelig sykdom, at man automatisk er dårlig forelder,dårlig partner/kjæreste , at man må holde seg unna.
For å være ærlig så kjenner jeg personlig flere mennesker, som burde få en eller annen diagnose/søke hjelp, som er langt mer aggressive og slitsomme enn jeg er, men de mener jo ikke det er nie galt med dem. Noen av de baksnakker nok oss med diagnoser også for å gi oss ansvar og slippe unna selv.
Jeg har oppdratt barn, som jeg har godt forhold til og har hørt at jeg er lett å leve med. Jeg takler også jobbe. Symptomene av bipolar 1 har hovedsakelig gått ut over meg ikke så mye andre og er kun problem når jeg ikke tar medisiner.
Når jeg tar medisiner blir jeg " meg selv" og ting går stortsett greit.
Jeg forstår derfor ikke hvorfor det er behov for å føre for eksempel stemningsdsdagbok, når alt går stortsett greit. Hvorfor folk snakker om bipolar som stort hverdagshemmende problem når det går stortsett greit.
Er der slik at medisiner fungerer i ulik grad på folk? Fordi jeg føler meg ganske normal på meds.
Er det andre som har bipolar lidelse her, som føler at de er nærmest kurert når de går på medisiner?
Hei, vet at det ikke helt svarer spørsmålet ditt men hvordan gikk du fram for å bli diagnosert/finne ut om du var bipolar? Har vært veldig usikker selv, litt redd for å finne ut med tenker det er på tide
Hei,
Jeg kjenner meg veldig igjen i dette! Jeg har selv diagnosen bipolar type 1, og etter at jeg endelig fikk diagnosen og begynte på riktige medisiner for ca. tre år siden har jeg være helt “frisk” og fungert som alle andre (ikke opplevd alvorlig depresjon eller mani). Jeg er heldigvis fortsatt tilknyttet et DPS med en psykolog der i tilfelle noe skulle endre seg. Psykologen der sier for øvrig at det er mange med bipolar lidelse som lever gode liv hvor sykdommen ikke går utover dem og de rundt dem.
Jeg tror at det kan ha med å gjøre, at en del folk blir feildiagnosert med bipolar lidelse, når det egentlig er noe annet eller noe mer de sliter med. Det er iallfall mye snakk om det innenfor traumer og dissosiasjon, for folk gjerne har fått andre diagnoser før de får riktig diagnose, og at bipolar lidelse er gjerne en av de diagnosene de får før de får riktig diagnose. Og for disse folkene så har man kanskje gjerne de problemene du nevner at folk tenker at de med bipolar lidelse har, og for disse vil vel heller ikke medisinene hjelpe, og til og med gjøre ting verre.
Så at du selv har det bra når du går på medisiner, er et tydelig tegn på at du har fått riktig diagnose og får riktig behandling. Og jeg tenker at det er jo slik det skal være, at hvis man har fått riktig hjelp, så er jo hjelpen slik at man kan ha det bra og leve et normalt liv. Det er veldig fint at du deler dette.
Jeg tror at uansett hva man “har”, så er det når man ikke får det man trenger eller blir forstått på hva man trenger, som skaper problemer, og ikke diagnosene i seg selv. At det ikke er sånn at man feiler noe og så vil det være et problem for alltid. Men heller at hvis man ikke blir forstått på hva man trenger eller blir misforstått, så gir det en jo gjerne store psykiske problemer, fordi det er så belastende i seg selv det å bli misforstått og alt går på bekostning av en selv.
Jeg liker heller ikke hvordan det blir snakket om at hvis man har en eller annen diagnose, så vil man for alltid ha problemer eller ha det vanskelig. Det å si slike ting, gir bare en tankegang om at det ikke er noen vits og at man blir forhåndsdømt, mens det jo vel egentlig skal være slik at det å gi noen diagnoser, er for å bli forstått på det man trenger og få den hjelpen man trenger, og at hvis man har fått riktig diagnose og da også kan få riktig hjelp, så vil alle kunne leve et normalt liv.