Jeg føler at mange tenker på bipolar som en forferdelig sykdom, at man automatisk er dårlig forelder,dårlig partner/kjæreste , at man må holde seg unna.
For å være ærlig så kjenner jeg personlig flere mennesker, som burde få en eller annen diagnose/søke hjelp, som er langt mer aggressive og slitsomme enn jeg er, men de mener jo ikke det er nie galt med dem. Noen av de baksnakker nok oss med diagnoser også for å gi oss ansvar og slippe unna selv.
Jeg har oppdratt barn, som jeg har godt forhold til og har hørt at jeg er lett å leve med. Jeg takler også jobbe. Symptomene av bipolar 1 har hovedsakelig gått ut over meg ikke så mye andre og er kun problem når jeg ikke tar medisiner.
Når jeg tar medisiner blir jeg " meg selv" og ting går stortsett greit.
Jeg forstår derfor ikke hvorfor det er behov for å føre for eksempel stemningsdsdagbok, når alt går stortsett greit. Hvorfor folk snakker om bipolar som stort hverdagshemmende problem når det går stortsett greit.
Er der slik at medisiner fungerer i ulik grad på folk? Fordi jeg føler meg ganske normal på meds.
Er det andre som har bipolar lidelse her, som føler at de er nærmest kurert når de går på medisiner?
Hei, vet at det ikke helt svarer spørsmålet ditt men hvordan gikk du fram for å bli diagnosert/finne ut om du var bipolar? Har vært veldig usikker selv, litt redd for å finne ut med tenker det er på tide