Hei alle,
Jeg vil dele en historie fra da jeg var 15–18 år og ble dratt inn i psykiatriens maskineri. Kanskje noen her kjenner seg igjen.
Da jeg var 15, fikk jeg høre at jeg hadde trekk som minnet om antisosial personlighetsforstyrrelse. Det sto i epikrisen, svart på hvitt. Jeg skjønte ikke hva det egentlig betydde, bare at det føltes som en dom over hvem jeg var.
Tre år senere havnet jeg hos BUP. Der ble jeg beskrevet som «manisk», «bisarr» og «preget av esoteriske temaer». Jeg var egentlig bare en ungdom som stilte store spørsmål og tenkte mye. De kalte det «prodromalfase ved bipolar lidelse». Når psykiatrien først setter et stempel, er det som om alt du gjør blir tolket gjennom den linsen.
Abilify ble foreslått. «Få bivirkninger», sa de. Jeg ble følelsesmessig flat og mistet meg selv i prosessen.
Jeg opplevde at systemet ikke lyttet til meg, bare til sine egne diagnoser.
For meg var dette en periode der jeg søkte mening. For dem var det en sykdom som måtte kureres.
Det som gjorde meg til meg – tanker, følelser, grublerier – ble gjort til symptomer. Ingen spurte hva jeg faktisk trengte. Jeg følte at jeg ble en pasient før jeg fikk være et menneske.
Jeg skriver dette fordi jeg vet at mange her har lignende erfaringer med psykiatrien.
Har du også opplevd å bli definert av en diagnose?
Hvordan kom du deg videre?
Jeg har også skrevet en mer kritisk artikkel om dette til Mad in Norway, der jeg tar opp hvordan psykiatrien skaper problemer den hevder å løse. Hvis noen vil lese den, kan jeg dele lenke når den publiseres.
Ser frem til å høre deres tanker.
– Paal-Erik