Av PET.
Jeg var 15 år da jeg først satt på et psykologkontor i Oslo og fikk høre at jeg hadde trekk som kunne minne om antisosial personlighetsforstyrrelse (ASPD). På det tidspunktet visste jeg knapt hva det innebar, annet enn at det lød som noe irreversibelt, en slags dødsdom over min personlighet. Det sto på epikrisen, på DSM-koden, svart på hvitt. Jeg forstod raskt at psykiatrien elsker å sette navn på ting de ikke forstår – og at slike navn har makt.
Tre år senere, i 2011, kom jeg til BUP. Jeg var 18, men fortsatt fanget i systemet for barn og unge. Henvisningen beskrev meg som «manisk», «bisarr», «preget av tankespredning og esoteriske temaer». Jeg hadde nettopp valgt service- og administrasjonslinjen, men var mer opptatt av filosofi, eksistensielle spørsmål og hvem jeg var i verden. Skoleprestasjonene mine ble tolket som et symptom. Det at jeg skrev, leste og grublet ble sett som tegn på sykdom.
BUP konkluderte til slutt med «prodromalfase ved bipolar lidelse type 1». Man så det som en slags forvarsel om psykotisk sammenbrudd, noe som måtte kureres med antipsykotika. Abilify ble foreslått. Jeg ble definert som en risiko – ikke bare for meg selv, men for systemets behov for å kontrollere det uforutsigbare.
Når ungdomstanker blir patologisert
Alt som gjorde meg til meg – min nysgjerrighet, mine nattlige tanker om universet, min følelse av å være i oppløsning – ble tolket gjennom et sykelig filter. «Jeg trodde jeg var vann, det rant dråper av meg som var deler av kroppen min.» For meg var det en poetisk opplevelse, en metafor for å bli født på ny. For BUP var det en «psykotisk forklaring» som måtte stoppes.
Jeg husker hvordan de skrev:
«Han søker å unngå oppløsning av selvet ved å holde fast i en strukturert virkelighet gjennom studier og streng selvdisiplin.»
Dette ble tolket som manisk rigiditet, ikke som et ungt menneskes forsøk på å finne en vei i kaoset.
Diagnose som skjebne
Diagnosene fulgte meg. Først ASPD, så bipolar type 1. Senere skulle andre diagnoser komme og gå, avhengig av hvem som satt på andre siden av skrivebordet. Hver diagnose var et forsøk på å passe meg inn i en boks – en boks som alltid var for trang.
Psykologene og legene snakket om meg, sjelden med meg. De så på min historie gjennom genetikk, familiedisposisjon, symptomer. At min mor var bekymret og min far mente jeg manipulerte, ble notert som kliniske funn. Ingen spurte hvordan det føltes å være 18 år og bli redusert til en «prodromalfase».
Medikamenter som svar på alt
Behovet for antipsykotika ble diskutert som om det var det eneste mulige svaret. Abilify ble fremstilt som «moderne», «med få bivirkninger» og «god effekt på kognisjon». Det ble aldri spurt om jeg ønsket å medisinere meg selv for å bli mer «normal». Mitt «ja» eller «nei» var ikke en del av ligningen.
Da jeg senere fikk Abilify, opplevde jeg følelsesmessig nummenhet, et slør over virkeligheten. Jeg ble roligere, men mistet meg selv i prosessen. Det tok meg mange år å forstå at medisiner ikke var løsningen på alt, og at de kan være et fengsel like mye som en hjelp.
Hva jeg ønsker at andre skal vite
Det jeg lærte av disse årene, er at psykiatrien ofte misforstår ungdom som søker mening. Det som kunne vært møtt med trygghet, nysgjerrighet og støtte, ble møtt med diagnostisering og medisinering. Mine ord, tanker og følelser ble oversatt til symptomer.
Jeg var aldri bare en diagnose. Jeg var et menneske i utvikling. Det er jeg fortsatt.
Mad in Norway har ofte skrevet om hvordan psykiatrien kan skade når den ikke lytter. Min historie er et eksempel på dette. Jeg ble sett som en potensiell pasient før jeg ble sett som en person. Jeg håper at ved å dele dette, kan flere unge bli møtt med åpenhet og forståelse – ikke bare medisiner og merkelapper.
.