Hei alle,
Jeg er en Oslo-mann på 48. Har den herlige" diagnosen bipolar 2, der depresjonene terroriserer meg med jevne mellomrom. Har vært i alskens terapi, og testet ut medisiner. Nå har jeg min åttende depressive episode, og det er knapt til å holde ut.. Noen andre der ute som befinner seg på baksiden av månen nå? Trenger noen å snakke med..
Hadde en far med bipolar 2, så hvis du vil chatte litt så kan vi gjerne det 👍
Hei,
Jeg er en pårørende med biopolar lidelse så vil du snakke om dine depressive perioder så har jeg en god del erfaring og er flink til å lytte,
Jeg er også på baksiden av månen men på en annen måte …
Hei, og takk for svar.
Jeg vet ikke om det er riktig, men bipolare depresjoner er så grusomt tunge.. Det gjør vondt i hele kroppen, og ikke minst i hodet.
Hvorfor er du også på baksiden av månen?
Det vil si at han ikke lever lenger? Gikk det helt galt?
Han lever!
Men vi har hadde noen forferdelige motganger for en tid tilbake som satt min samboer ut av spill og han mistet seg selv fullstendig.
Han klarte ikke håndtere all motgang så han flyktet fra alle problemer og begynte å ruse seg i steden -
Han var manisk i mange dager og veldig tøft for en pårørende i tillegg til selvmordstanker!
Jeg har aldri snakket med noen andre med samme diagnose så tenkte det kunne vært spennende å høre andres versjon også
Og det er like ille med den mørke siden og depresjon
Så har du alle humørsvingninger og sinne, har du den siden også?
Og hva kan en pårørende gjøre i sånne situasjoner?
Skal man trekke seg vekk og vente til humøret stabiliserer seg igjen?
Har du kjæreste eller samboer?
Er gift, så dette er et helvete for kona mi uten like. Men det er også dessverre påkjenninger hun har påført meg som har utløst denne fryktelige sykdommen i sin tid. Jeg var egentlig en kjempeglad mann med masse prosjekter. Nå lever jeg kun normalt ett år av gangen, før depresjonene slår til, og sender meg fullstendig ned i knestående.
Når jeg er normal, eller hypomann, er jeg en ener i alt. Dette er en voldsom kontrast.
Hvordan blir du da du blir deprimert?
Og hvordan vil du at kona di skal behandle deg da? Kan hun hjelpe deg med noe?
Og hva mener du med påkjenninger hun har påført deg?
Min far hadde det bra på medisiner i mange år, men litiumen knekte nyrene hans i en alder av 55 år, etter det prøvde han og oppleve ungdomsårene på nytt,i form av hasj og drikking, mange depresjoner og de siste 10 årene lå han mer eller mindre på pleiehjem.
Han pleide og si: livsnytera dør tidligt 😂
Morsom mann! Men mye engstelse for oss pårørende.
Fant du noen å snakke med? Hvordan er det nå? Vennlig hilsen