Jeg har mistet helt følelsene for samboer.. og har forferdelig vondt av det. Blir irritert av små ting og har ingen interesse som kjærester lengre. Vi sover på hvert vårt rom med barna og har ingen fysisk kontakt lengre. Sannheten er vel at jeg har fått følelser for noen andre. Det har ikke skjedd noe fysisk, bare hatt tanker om utroskap. Og det gjør vondt. Går med konstant klump i halsen og er kvalm. Oppi det hele har vi 2 små barn sammen. Hvordan får man det til å gå over?
Hvordan takler man et liv hvor man sørger for at barna har det bra, men har det vondt selv? Jeg er ikke klar for å ta det opp mer med henne, da det er for mye som kommer til å rase sammen. Noen som kjenner seg igjen, og vil dele?
Hei, hvis dere sover på hvert deres rom så ligger det vel til grunn at dere ikke snakker så bra sammen som dere gjorde…? Og alt dette baller på seg til det som du opplever nå.
Uten at jeg vet hva som er grunnen til det så ville jeg lagt en ordentlig plan for å få kommunikasjonen opp og gå igjen, vært tålmodig.
Hva med at du gjør ting litt annerledes hjemme, gjør noe som du vet blir likt, uten å si noe, se hva som skjer… ofte kan det at en endrer måten en er på selv påvirke positivt på den andre, test litt ut og se hva som skjer…
For å hver sin vei vil påvirke barna negativt… uansett om folk sier de har god erfaring så vil det påvirke barna negativt…
Det er enkelt å få følelser for andre når det er dritt på hjemmebane… bare så det er sagt… men det at du har stilt deg i den posisjonen må du ta på din kappe…
:-)
Første forutsetning for at dere skal finne en god løsning - om det er å fortsette eller bryte opp - er at dere snakker sammen. Så kan det være lurt å ta en terapitime sånn at en tredjepart med nødvendig kompetanse kan bidra til at dere får til en dialog.
Det er forskjellige meninger om det å holde ut “på grunn av barna”. Personlig tror jeg ikke at barna har det bra hvis foreldrene bare krangler eller ikke kan snakke sammen. Da kan det være at barna vil ha det bedre om foreldrene velger å gå hver til sitt.
Men start der hvor dere må starte - med hele forutsetningene for å lykkes: Snakk sammen. Bare dere to eller med f.eks. en familieterapeut.
Lykke til!
Hei jeg sitter på andre siden av dette, men min mann er utro og uærlig. Jeg elsker han høyere enn skyene, men han har ødelagt meg mentalt. Jeg har ingen selvtillit, vennekrets er borte fordi jeg skammer meg sånn over at jeg har det slik, at jeg ikke er meg selv rundt andre lengre. Mitt råd er at du tar ett valg, enten ta med fruen til en parterapist eller gå. Det er tungt med brudd, spesielt med barn, men de merker nok at ting ikke er som de skal og mer etterhvert som de blir eldre. Ikke la henne forbli uelsket og tvunget til ett liv i sølibat fordi du har trukket deg ut av ekteskapet.