Jeg føler meg trist. Jeg er umotivert med universitet, jeg har ingen venner jeg kan stole på nok for å åpne meg selv om det jeg tenker på, kjæresten min skal slå opp med meg, og jeg vil ikke fortelle familien min om det eller hva som helst jeg føler eller tenker. Det er vanskelig for meg å åpne opp, så jeg passer på meg selv, helt selv, på min egen måte. Men jeg klarer ikke alltid, og derfor villr jeg bare få litt ut her. Jeg hater at jeg kunne ikke bli bedre kjæreste, jeg hater at jeg kan ikke være gøy nok til å bli venner med, jeg hater at jeg føler at det jeg gjør i studiene er ikke godt nok og karekterene mine er ikke A eller B, og jeg hater at jeg kunne ikke bli bedre før jeg fucka opp forholdet mitt.
Men jeg er ikke perfekt, og jeg driver å lære om livet nå. Jeg skal bli 20 snart, og en helt ny fase av livet kommer snart. Så det går bra hvis det ikke funker med kjæresten min, eller at jeg ikke finner en veldig god venn jeg kan åpne meg med, og det går bra hvis jeg ombestemmer meg om studiene. Jeg fortjener å være glad selv om jeg gjør feil, fordi ingen er perfekt, og feil kommer til å skje. Alt jeg har gjort var for en grunn.
takk for at du leste dette, jeg føler meg hørt på en måte. Jeg skal bli bedre snart, jeg må bare få det ut nå.
Fint skrevet, og jeg merker at du har en evne til å snu tankene dine selv om ting har tungt nå. Det er en veldig god egenskap. Hold på den. Livet skal ha opp og nedturer, det er det som gjør det til en reise. Ha noe å se frem til, lag planer for deg selv. Finn holdepunkter, små lysglimt du kan holde fast ved når det føles mørkt. Karakterer er ikke alt, og det er ikke bare du som skal være en god kjæreste, du fortjener å bli sett og hørt du også. Greit å sette høye krav til seg selv, men ikke la det ta overhånd. Du er din egen beste venn, alltid, så vær snill med deg selv <3