M42 er helt ferdig

Selvmordstanker
1

Jeg har nå i 10 år kjempet.
Min utdanning er verd null, et fag som er lagt ned.
Jeg får bare 6 mnders kontrakter og har nå vært uten jobb i 2 år.

Jeg er gift og har 2 barn.
Vi kommer til å miste huset, min kone er sliten og lei.

Jeg er ferdig, ferdig med å se at ale andre får ting til.
Ferdig med å konstant smile å se ur som jeg klarer meg.

Kona ber meg gå tilbake som ringevikar til barnehager, 3 gang på 10 år. Jeg klarer det ikke, jeg har min stolthet og jeg tror ikke jeg kan klare det en gang til.

Har sendt 200 søknader på 14 mnder, 2 intervju og that is it.

Så jævlig lei.

2

Jeg skjønner at det suger, men her fremstår det som du er i en situasjon der du har:

  • Kone.
  • Barn.
  • Hus (enda)

Men så ofrer du alt dette fordi du er for stolt til å gå tilbake til en drittjobb. Er dette rettferdig mot konen din, barna dine?

Eller enda verre, er det rettferdig hvis du forsvinner helt?

Hvorfor ikke ta den jobben mens du fremdeles sender søknader?

3

Words, snakkes

4

Håper du holder ut for familien din❤️ Tenk barna dine som må vokse opp uten en far. Ting kan bli bedre, prøv å ring NAV!

5

Det kan kanskje se ut som alle andre klarer det men det er ukorrekt. Vi hører og ser alle de som klarer det, fordi det er dem som viser seg fram. Å de som ikke klarer det, de er som deg. De smiler like bredt de au. Jeg kjente en, han byttet jobb hele tiden og fikk bare vikarjobb osv. Var bekymret over husleie osv ofte han. Han var alene, uten kone og uten barn. Han lever da enda, men kontakten røk der gitt. Det finnes muligheter, slik de andre allerede har skrevet. Som Jentee2024 skrev «Words snakkes» ✌️