Eg er en enslig å ensom mann på 36år, sliter med mental helse og akkurat nå når eg skriver denne posten så triller tårene på mine kinn, tror det nettopp har gått opp for meg hvor ensom eg er og hvor vondt det gjør. Har gått med en tapper maske i mange år å tror den nettopp ble knust.
Hei, jeg vil gjerne snakke om du vil
Det kan være bra å innse det, selv om det jo selvsagt er veldig leit å høre.
Jeg sender deg gode tanker <3
Tusen takk :)
Av og til, selv om det er ubehagelig at maska går, så tror jeg det også kan være bra, for det er kanskje lettere å bli kjendt med noen uten den maska…
Folk liker vel som regel best folk slik de er…?
Tårer er kroppens måte å heale seg selv på tror jeg.
Det at du skriver inn her betyr at du har styrke og at du prøver å gjøre noe med situasjonen din.
Helt enig med deg, anonymi :)
Tusen takk for gode ord, det gjør godt å høre faktisk Anonymi. Eg trudde aldri eg kom til å trenge denne Si det med ord Tjenesten, men eg er glad eg tok sjansen å skrev noe.
Det hjalp veldig å gråte den natten, det var så vondt men allikevel så godt dagen etterpå.
Eg setter pris på alle meldinger <3
Så bra at det føltes godt dagen etter :) Det kan være skikkelig godt å få skrevet og få ting ut, og å få seg en skikkelig gråt :)
Hadde jo vært bedre å kunne gråte med noen rundt seg som kunne trøstet å pratet med, men det gikk jo bra denne gang og :)
Det er ingen nederlag å skrive inn her. Tvert imot. Jeg har både skrevet inn her for å få støtte og råd, men har i også skrevet for å støtte andre.
Det aller vanskeligste er når man er nede og trenger støtte!
Alle sliter! Det er viktig å huske. Halvparten av befolkningen får psykiske problemer i løpet av livet. Det første steget man kan gjøre er å åpne seg. Her kan man åpne seg anonymt. Dette er bare en måte å kommunisere på som forhåpentligvis kan være lettere siden det er anonymt.
Takk for støttende ord, du er et godt menneske. Kommer til å bruke denne siden mye mer fremmover når det trengs å også muligens prøve å støtte andre også.
Jo, klart at det ville vært bedre med noen rundt seg som kunne trøste og snakke med en. Jeg syns det er bare fint at du skriver det. Det er noe fint å ønske for seg selv, tenker jeg. Det betyr at du ønsker deg selv godt, og det er bare fint :)
Det er noe jeg ønsker for meg selv også, men det er godt å kunne skrive med folk her også. Det kan være trøst i det også, at det finnes andre som kan forstå og som har lignende opplevelser.
Eg sitter med mye ønsker om å få det godt, noen å ha det godt med å alt det der. Men eg føler og at eg er så langt nede i et hull at å komme seg opp igjen å så klare å oppnå ønskene mine føles umulig. Alltid blitt 2 steg opp men ender i 3 steg ned igjen. :/
Jeg skjønner den følelsen du beskriver, iallfall husker jeg at jeg også har følt det på den måten. Jeg håper ikke at det var for irriterende det jeg skrev, for jeg vet at det kan være irriterende hvis folk sier at det er bare å gjøre sånn eller sånn, så blir det bra. Det var ikke meningen med det jeg skrev. Jeg prøvde vel bare på å si at det å ønske noe godt for seg selv, er noe bra, selv om det jo ikke er nok, så er det jo bedre enn å bare ville ødelegge seg selv. Og jeg tror på at medfølelse hjelper, kan hjelpe (men jo også ikke bare det), og da er ønsket om lindring en sentral del.
Jeg har tenkt på det du skrev og prøvd å huske tilbake, hvordan det føltes ut for meg, og hvordan det har forandret seg. For meg så føltes det vel ut som jeg stadig fant noe jeg trodde ville hjelpe meg fremover, at jeg kom litt fremover, men så bare ramlet jeg helt ned igjen, og så var det som om det gjorde bare mer vondt, fordi det stadig var mer og mer som gjorde vondt, og mer og mer i livet som ikke hadde gått veien. Tida går jo på en måte fra en også, slik følte jeg det iallfall, som om jeg alltid var bakpå, og jeg ikke rakk å få gjort ting bedre fort nok, og at da ting bare ble verre, av at alt bare dro ifra meg. Jeg vet ikke om det gir mening.
Men så fant jeg ting, metoder, som faktisk hjalp. Jeg fikk forklaringer på det som skjedde inni meg, og det var en lettelse og til veldig stor hjelp, og jeg begynte å øve på metoder for å liksom snu små ting, steg for steg. Hvis jeg tenker på det store bildet, så kan jeg kjenne på at livet har dratt fra meg igjen, men samtidig så kan jeg nå når jeg er her og nå i øyeblikket, kjenne at jeg har det så vanvittig mye bedre enn før, og da går det greit.
Jeg tror at det først var slik at jeg lærte meg å ikke gjøre ting enda verre (for det hadde jeg drevet og gjort før når alt var ille), og så gradvis at jeg lærte meg teknikker for å unngå at jeg ramlet helt ned i hullet igjen. Og nå er jeg der hvor jeg opplever at selv om ting kan være verre igjen, så er det ikke så ille at det legger seg oppå den haugen med alt som gjorde vondt før, slik at den bare ble høyere og høyere. Nå er det som jeg først har greid å unngå at den har blitt høyere og høyere, og at jeg har unngått å grave meg så langt ned, og at jeg nå er der at jeg greier å plukke fra haugen og bit for bit gjør den litt mindre.
Det er for meg iallfall, en langsom og møysommelig prosess, og jeg syns det er vanskelig å forklare. De forklarer det mye bedre dem som har utarbeidet dette. Men jeg har kjent at det har hjulpet, sånn bit for bit, selv om det har tatt lang tid. Jeg er så utrolig glad for at jeg oppdaget dette.
Ta det med ro, du irriterte ikkje meg altså:) Eg bare skrev hvordan eg har følt det og føler det i forhold til det å bli bedre.
Eg setter utrolig stor pris på dine utfyllende innlegg med masse god lesning og informasjon. Takker for det altså!
Slik du forklarer det med å finne masse som skal gjøre det bedre for så og feile helt og at det blir værre er akkurat slik det er for meg.
Så bra at jeg ikke gjorde det :) Jeg var ville bare forsikre meg om at jeg ikke gjorde det.
Og bare hyggelig :)
For fem år siden fant jeg noe som faktisk hjalp meg, og det har greid å hjelpe meg litt etter litt siden det. Og jeg er så takknemlig for det.
Eg er optimistisk på at eg finner nok noe en dag som vil hjelpe meg og, men det er tøft så lenge det pågår.