Hei, jeg bor alene med faren min og han lyver om alt mulig. Alt og ingenting. Jeg gjennomskuer løgnen hans av og til. Men når jeg konfronterer han, så benekter han og blir helt usaklig og går i forsvar, og helt oppriktig nekter for at det er løgn. Han er også kjent for å overdrive også. Nesten litt borderline personlighet. Alt eller ingenting. Bare ekstreme svingninger. Han anklager meg for å være veldig paranoid, og jeg har sagt ifra til han at jeg blir veldig usikker på min psyke fordi jeg er ganske sikker på at han lyver til meg hele tiden men jeg er ikke helt sikker lenger fordi han hele tiden nekter for det. Og derfor tror jeg at jeg har blitt veldig paranoid og jeg stoler ikke på han på noe lenger. Og siden jeg ikke vet om han lyver eller om jeg er paranoid, så sliter jeg med å stole på megselv. Jeg tviler på alt han sier. Driver han med gaslighting? Nå har jeg tatt han i å lyve igjen, og denne gangen så vet jeg at han har løyet og jeg har bevis, og jeg konfronterte han og han nektet som vanlig. Han reagerte på samme måte som alltid. Jeg sitter nå og lurer på om jeg har blitt helt psykisk syk eller om han er psykisk syk, om han er helt avhengig av å lyve.
Har jeg anklaget faren min for noe han ikke har gjort? Det er isåfall veldig dårlig av meg. Jeg vet ikke fordi jeg kan ikke stole på noen. Ikke engang megselv. Jeg vet ikke fordi han nekter for alt. Selv de tingene jeg vet er sant også. Jeg har lest på nettet at noen utvikler en avhengighet av å lyve. Lystløgn eller å lyve seg til en helt annen personlighet. Og at man etterhvert ikke engang merker det selv at man lyver. Og at dette noen ganger kan kobles sammen med sosiopati.
For å oppklare litt så prøver jeg ikke å komme til bunns i uviktige løgner for å konfrontere. Det er bare ting jeg syns er viktig å ha en sannhet i som jeg snakker med han om. Jeg er ikke ute etter å finne løgner hele tiden. Og jeg har ikke interesse i å lete etter løgn. Det har bare blitt en del av livet mitt at faren min lyver til meg, og det har begynt å plage meg. Og jeg klarer ikke å bare la løgnen gå hele tiden. Noen ganger så må jeg si til han at den historien hans høres helt tullete ut, eller at jeg har bevis på at det han sier bare er svada. Jeg har prøvd å snakke med han om det på en ordentlig måte og prøver å fortelle han at det ikke er noe vits i å føle at man er nødt til å lyve til familien sin. Vi er jo glad i han uansett hva, så han burde ikke føle at han trenger å lage usanne historier.
Jeg tenker veldig mye på om det er jeg som har en helt annen virkelighetsoppfatning… Jeg trenger et annet perspektiv fra dere som leser dette innlegget. Hvis faren min lyver til meg og nekter for det,kursiv tekst og nekter å tenke over det og bli bedre så kommer jeg jo til å bli helt syk i hode.