Livet mitt er egentlig bra men det føles fortsatt som et hull i hjertet mitt

Depresjon
1

Jeg er 22 nå. Jeg jobber, jeg har kjæreste, jeg har venner, jeg har egentlig et bra liv, men likevel føler jeg meg ikke fornøyd. Det er som noe mangler hele tiden, som om hjertet mitt har et tomt hull jeg ikke klarer å fylle. Jeg vokste opp i en veldig religiøs familie, og jeg trodde sterkt på alt helt til jeg var 18. Da begynte jeg å se alle problemene i religionen og jeg bestemte meg for å forlate det. Jeg holdt det hemmelig lenge, helt til jeg var 20 og bodde alene. Jeg sa til foreldrene mine at jeg var ateist. Moren min sa var ok med det, men faren min ble forbanna.

Etter det fikk jeg en periode med angst. Jeg begynte å debattere religion, lese litt filosofi, prøve å forstå meningen med alt. Men jo mer jeg leste, jo mer virket det som livet egentlig ikke har noen mening. Og når jeg sitter alene og det blir stille, så kommer tanken: hva er vitsen? Hvorfor lever vi for ingenting, med så mye lidelse overalt?

Jeg får selvmordstanker noen ganger, men jeg stopper meg selv. jeg bare skjønner ikke hvorfor jeg ikke føler meg lykkelig når jeg egentlig har mye i livet mitt. Føler meg tom, liksom. Som om jeg mangler en grunn til å eksistere.

2

Jeg ser av og til på the good place om sånne tanker plager meg mye, og så kan det hjelpe litt for det handler om sånt. (finnes på netflix) Ellers så høres det jo litt ut som du kan være deprimert da, som det jo finnes god behandling for<3

3

Jeg tenker det at det er litt sånn å være menneske. Hjernen blir aldri helt tilfredsstilt, uansett hva man har rundt seg. Den er laget for å lete etter mangler og mening, ikke for å sitte stille og være fornøyd hele tiden. Så den tomheten du beskriver betyr ikke at noe er galt med deg, eller at du er utakknemlig, det betyr bare at du er et tenkende menneske.

I tillegg har du gått gjennom noe ganske stort. Religionen ga deg sikkert svar, struktur og en ferdig mening med livet. Når man mister det, enten man vil eller ikke, så etterlater det et tomrom. Det er ikke rart at det føles som et hull, og det gir mening at du begynte å lete etter svar i filosofi og diskusjoner. Mange opplever akkurat den samme eksistensielle uroen når gamle sannheter faller bort.

At du har et “bra liv” og likevel føler deg tom, er heller ikke en motsetning. Følelser følger ikke logikk. Man kan ha kjærlighet, venner og jobb, og samtidig kjenne på meningsløshet. Det ene utelukker ikke det andre.

Når du sier at tankene kommer i stillheten, så gir det også mening. Stillhet gjør at alt vi har skjøvet unna kommer frem. Det betyr ikke at livet ditt er meningsløst, bare at du er midt i en fase hvor du prøver å forstå det på nytt, på dine egne premisser.

Og det at du stopper deg selv når tankene blir mørke, sier meg at det finnes en del av deg som vil leve, selv om du ikke helt vet hvorfor ennå. Det er viktig, og det er verdt å ta på alvor. Du fortjener støtte i dette, og du trenger ikke finne alle svarene alene eller med én gang.

Jeg tror ikke du mangler en grunn til å eksistere, jeg tror du er i ferd med å bygge din egen, etter å ha mistet den du vokste opp med. Det er vondt, forvirrende og ensomt, men det betyr ikke at det alltid vil føles sånn.

Ønsker deg alt godt!