I dag kjenner jeg det igjen: den gnagende følelsen av at jeg faller håpløst ned i et mørkt, endeløst sort hull. Det er meningsløst å prøve å beskrive det for andre, uansett hvor godt de kjenner meg, fordi de rett og slett ikke vil forstå. Det er i hvert fall det jeg sier til meg selv noen ganger…
Det virker som om livet mitt går ingensteds og fort. Jeg er treg når jeg trener, overanstrengt på jobb og lei av kveldene mine hjemme. Jeg må fortsette selv om jeg ikke vil og for hva - en lønnsslipp som bare fyller drivstoff på syklusen, uendelig, alltid snurrer og snurrer enten jeg liker det eller ikke.
Det svarte hullet vinner. Jeg klarer ikke slutte å falle. Det er for mye å håndtere noen ganger - kampen mellom et glimt av håp og fullstendig håpløshet uten noen forutsigbar slutt.
Slik jeg leser/tolker det du skriver er ikke mørke alltid til stede? Siden du skriver “i dag kjenner jeg det igjen” og " for mye å håndtere noen ganger"…
Innimellom er det fremdeles lys? I livet/tilværelsen din?
Det kan være vanskelig å beskrive hvordan en føler seg/føler det til andre. Særlig om de ikke har kjent på lignende følelser som du.
Hei! du er ikke alene som kjenner på at du bare blir sugd med , og sugd ned. Prøv å definer hva som drar deg ned. Det er så mye i vår kultur som er bare er overflate. Skjermer her og der, tv, mobil. , og reklame, bli lykkelig, bra nok, bedre enn andre… bla., bla. Ikke la andre definere hvordan du skal være.
Skru av skjermene. Gå ut i skauen, til naturen, som er alltid trofast, levende. Vinden i håret, fugler, bekken, vannet.
Gjør noe nytt. Bestem deg for en ting. Bare en ting som du kan endre på. Gjør det, og vær stolt av deg selv, når du klarer. Hvis du ikke klarer det, så er du like verdifull for det. Prøv igjen neste dag.
Du er spesiell. Ingen som deg. Jeg er også en pilgrim på livets vei. Tror på en Gud som elsker meg. Som ser meg og smiler.