Jeg føler ikke mye emosjon, og det gjør ikke lenger vondt å skade meg selv. Jeg føler at det er et stort hull inne i meg som er dypt og har ingen endelse. Kroppen min har blitt et skjell. Føler meg fanget og forvirret og redd. Jeg er lei av min kropp og lei av meg selv! Jeg er redd for hva hodet mitt forteller meg, vettskremt! Jeg er menneske, jeg har et liv! Jeg vil ikke dø, men alt er vondt og alt er skummelt. Jeg håper gud hører meg
Det høres veldig tungt ut å ha det sånn. Jeg er glad du klarer å sette ord på det du føler selv om det virker kaotisk og skremmende. Ingen burde måtte stå alene i slike tanker.
Det er veldig viktig at du snakker med noen du stoler på om dette eller at du bare skriver det ned, det kan hjelpe.
Tankene du beskriver kan bli veldig overveldende når man bærer på dem alene så det er lurt å ta det opp med noen så slipper du å være alene med det.
Har du noen venner du kan prate med om det?