Hei dere.
Jeg sliter veldig med å kjenne på og å vise følelser. Jeg er flink til å prate om ting jeg har opplevd, og flink til å prate rundt vanskelige ting, men jeg setter opp en mur rundt meg når jeg gjør det. Jeg lar meg aldri vise vanskelige følelser, verken for meg selv eller andre.
Jeg antar er jeg er på søken etter en måte å uttrykke meg på. Derfor har jeg prøvd så smått å skrive korte enkle dikt. Her føler jeg at jeg har klart å finne noen ord som beskriver litt hvordan jeg har det.
Treffer dette dere på noe vis? Noen som kjenner seg igjen? Hva føler du når du leser dette diktet? Jeg spør fordi jeg vil vite om jeg er inne på noe her, eller ser jeg meg blind på ordene jeg skriver siden jeg står midt oppi det?
Så, her er diktet:
Depresjonens trygge favn
Depresjonens trygge favn.
Den slipper taket, bare nok
til at jeg tror på en vei ut.
Den ler i skyggen. Jeg hører det ikke.
Jeg løper, men gulvet svikter.
Veggene trekker seg unna,
men når jeg nærmer meg,
står de tettere enn før.
En lås uten nøkkel.
En dør som aldri fantes.
En illusjon av en sprekk i mørket.
Den lar meg tro,
smaker på håpet mitt
som en katt som leker med sitt bytte.
Mørket kjenner meg bedre
enn jeg kjenner meg selv.
Det lar meg kjempe,
ser på, venter.
Jeg kunne sverget
at jeg nesten var fri.
Trekker pusten med meg,
hvisker navnet mitt på utpust.
Så jeg kryper tilbake.
Til depresjonens trygge favn.