Prøver raskt å gi kontekst til situasjonen.
Rett ut fra vgs startet jeg på et studie jeg syntes var interessant hvor både studie og universitetet hadde høyt snitt og jeg kunne være nokså stolt over å ha kommet meg inn. Jeg gikk et halvt semester og hadde hva jeg kan beskrive som en av de beste periodene i livet mitt. Møtte masse gode venner som jeg fortsatt kan kalle bestevenner og jeg var god på studie/fagstoffet.
Etter et halvt år måtte jeg dra og være i førstegangstjenesten. Jeg var veldig optimistisk til opplevelsen, men fant raskt ut at det ikke var slikt jeg hadde trodd og hadde en helt forjævlig rekrutt hvor jeg var nærme på å dimme tidlig. Ikke hele opplevelsen var dårlig og jeg møtte noen bestevenner der også og har en del gode minner, men hadde alltid i bakhodet at jeg kunne vært på studiet og hatt det enda morsommere.
Etter dimmitering kom jeg tilbake til studiet. Jeg fikk møtt på mange av bestevennene mine igjen og det var skikkelig hyggelig og alt jeg hadde drømt om. Eneste var at de nå gikk trinnet over. Jeg prøvde å bli kjent med den nye klassen og klarte det greit nok. Jeg var ikke like nærme dem som med trinnet over, men hadde fortsatt noen å henge med. Eneste var at vi ikke ble bedre kjent ettersom jeg også prøvde å få hengt med venner fra vgs og trinnet over. Ble enda mindre kontakt ettersom venner fra førstegangstjenesten kom semesteret etter og jeg ble med i diverse verv.
På et punkt så føltes det ikke som om vennene i klassen lenger så på meg som en venn. Vi hadde til tider gitt hverandre den kalde skulderen istedet for å snakke sammen når vi ble irritert på hverandre, noe jeg tror bare gjorde det verre.
Samtidig som dette skjedde, så hadde jeg som mål å få enda bedre karakterer etter førstegangstjenesten og få en relevant sommerjobb. Det jeg fant ut var at karakterene føltes veldig tilfeldig ut. Noen semestere hvor jeg hadde jobbet drithardt, så fikk jeg gjennomsnittlige resultater. Andre ganger så fikk jeg bedre enn normalt uten å legge inn mye arbeid. Ble derfor veldig umotivert for å jobbe med fag ettersom resultatet føltes tilfeldig ut. Jeg hadde også god margin for å komme inn på diverse mastere, så var ikke vits i å gjøre det bra.
I tillegg så fikk jeg en relevant sommerjobb, noe som var litt uvanlig for året jeg gikk. Der fikk jeg høre at jeg fikk jobben fordi sjefen gjenkjente et spesifikt fagbegrep på cv’en. Føltes ut som om alt arbeidet for å prøve å få jobben var meningsløst.
Dette er alt som har skjedd de siste 3 årene. Jeg har jobbet hardt og oppnådd ting, men føler ikke jeg har fortjent noe av det. I tillegg så føles det ut som om livet bare har gått mer og mer nedover, selv om karriæren og fremtiden burde se lysere ut. Føles ut som om ingenting har noe særlig mening med seg. Har prøvd mye diverse for å oppnå hvor glad jeg var i det første semesteret mitt på studie, men har aldri klart å være like fornøyd som det jeg var da.
Føles ut som om jeg har prøvd alt for å oppnå lykke, men fortsatt ikke klart det. Jeg trener regelmessig, har mange personer jeg kan kalle bestevenner, er ganske god/flink i sosiale sammenhenger og karriæren + økonomiske situasjonen er bra. Eneste jeg ikke har prøvd er å skaffe meg en kjæreste, men tror ikke det er en god ide å dra en annen person inn i rotet mitt.
På et punkt i studiet, så begynte jeg også å lure på om jeg har lyst til å jobbe med noe annet enn det jeg tar utdanning for, så jeg tenker også på det noen ganger.
Tenkte å holde det kort, men ble lenger enn jeg hadde trodd. Vil gjerne høre hva andre tenker om situasjonen og hva jeg burde gjøre/ha som mål fremover.