hei, jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive dette her eller om jeg til slutt vil legge dette ut men jeg prøver. jeg er en jente på 26 år.
jeg har alltid vært for meg selv, siden jeg var barn. opplevd krig og mishandling av nær familie før vi kom til Norge og etter. foreldre som var opptatt av hverandre. mye sykdom, mye vold, mye ensom.
jeg husker da jeg var 9 år og kom alltid tilbake fra skolen til et tomt hus, foreldre var på jobb og søsken på vgs. jeg var alltid så redd og banket på døra hos nabo som visste seg til å være en kjærlig gammel dame. hun lagde mat til meg, tok ut leker som hun hadde gjemt bort… barna hennes sine som var blitt voksne da vil jeg tro. hun lekte med meg og var så forsiktig. dette var jeg ikke vant med, og til slutt ble jeg så glad i hun. men vi måtte flytte.
nytt hjem, men samme ensomhet og samme slag som såret hjertet mer enn huden som ble truffet. nå var jeg 10 år, og skulle fått meg nye venner men nærmeste stedet var et kirke. jeg kommer fra et muslimsk familie, men for et livredd ensomt barn så handlet ikke dette om religion, kirken var et sted hvor jeg følte meg trygg. der dro jeg når ting føltes tungt, og der var det en annen dame som alltid hadde kjeks å gi. hun ble jeg også veldig glad i, men vi måtte flytte igjen.
syk pappa som satt i rullestol, en mann som forventet at en liten jente skulle dytte rullestolen for han hele veien til legekontoret, for der skulle jeg nemlig være den som oversetter. det var tungt, men det brydde han ikke seg om. han var sint og jeg holdt tårene tilbake og dyttet rullestolen, med han sittende i. hvorfor var det ingen rundt som så dette? det er spørsmålet jeg ofte stiller meg selv.
på skolen likte jeg også å være for meg selv, eller likte blir kanskje feil å bruke? er det noe jeg likte, eller var det det jeg var vant med? det jeg følte meg tryggest med? men jeg var ofte et mobbeoffer, du tenker kanskje av andre elever men nei, ikke alltid. læreren var ofte irritert skjønner du, fordi jeg kom uten matpakke, “igjen”. hun skjønte ikke hvorfor jeg aldri hørte på, hvorfor jeg kom uten mat, at dette var min feil og dette skulle hun kommentere på høyt i klassen. «kommer du uten matpakke igjen? ja vel ja, i dag lar vi det gå men i morgen får du trøbbel.» trøbbel? skal hun ringe hjem nå? fordi det hadde hun gjort før, når andre i klassen hadde gjort noe dumt og alle skulle straffes. gjett om jeg ble. men hva visste hun om det? men tilbake til trøbbel… hva mener hun med det og hvorfor var jeg så redd? det var jo ikke min feil. det var ikke min feil at det ikke var noe brødskiver hjemme, det var ikke min feil at jeg ikke hadde noen til å pakke mat for meg. men jeg skulle få trøbbel for det. hun ringte aldri hjem pga dette, og jeg fortsatte med å komme uten matpakke. ting som faktisk betyr noe, det er vel ikke noe vits å ringe om…
syk pappa, sliten mamma. hun skulle passe på han, være der for han. jeg savnet mamma, selv om jeg vet fortsatt ikke om jeg noen gang hadde hun. savne hun vil jeg alltid gjøre allikevel. og pappa, som nå har blitt gammel og som har så mye kjærlighet å gi nå, og meg… som ikke vet hvordan jeg skal ta det imot. hvorfor fortjener jeg det nå? hvorfor fortjente jeg ikke det når jeg var liten?
du kan vel si at jeg fortsatt er liten, jeg er det. i hodet, i tankene, i hjertet. jeg er 26, men bruker mye av tiden min på å gjøre ting lille meg fikk aldri gjort. men jeg vet at jeg er blitt voksen, og jeg liker det ikke. jeg lengter for lille meg, hvorfor gjør jeg det? jeg er voksen og fri, ingen kan gjøre meg vondt lenger. men jeg lengter fortsatt for lille jenta som ikke skjønte hvorfor verden var så grå. jeg prøver å farge den rosa nå, baby rosa, det var favoritt fargen. men er det for sent? minnene gjør vondt, og viljen for å fortsette å leve med de blir mindre og mindre. ofte lukker jeg øynene og håper på at de ikke åpner igjen.