Heisann. Det var ikke meningen at dette svaret skulle bli så omfattende eller langt. Men av og til treffer et innlegg noe som står meg nært, og når jeg da i tillegg er åpen for å dele en dag - så blir det litt mye som kommer ut av og til. Beklager om det er litt mye og uoversiktelig.
Jeg vil også poengtere at dette bare er følelsene og tankene mine som ble vekket av å lese innlegget ditt. Jeg mener på ingen måte å påstå at det jeg skriver nødvendigvis vil være rett for deg, men det er jo ikke dumt å bli delt forskjellige erfaringer med tenker jeg. Vel, forbeholdt at ikke alle erfaringer blir til et så langt svar i et innlegg da :)
Jeg liker ikke meg selv alltid heller.
Men det er ikke alltid det er meg selv jeg har direkte problemer med heller, men følelser og inntrykk som kan være flere tiår gamle som kommer dundrende frem i bevisstheten som følge av lukter, lyder og andre assosiasjoner.
Og det er følelser og inntrykk som jeg forbinder med traumer. Traumer som delvis formet meg i løpet av livet til å utvikle former av angst og depresjon blant annet. Og selv om jeg har prossessert alt og tatt oppgjør med alt det som ligger i fortiden min, så er det klart at en så stor del av det som har formet deg - vil alltid følge deg i større eller mindre grad.
Fra jeg var relativt liten (10 - 11 år) til jeg var nærmere 40, var jeg også ekstremt detaljorientert og var veldig bevisst på selv de minste ting som ble sagt til meg. Spesielt om det var negative ting, de sugde jeg opp som en svamp.
Det jeg oppfattet som negativt om meg selv var det eneste jeg hadde fokus på, for det ville jeg endre på. Sa noen noe som jeg oppfattet som negativt, tok jeg det til meg og lagret det. Sa noen noe som kunne oppfattet som positivt, så snakket de til døve ører. Jeg klarte rett og slett ikke å bearbeide positive inntrykk om meg selv.
Det meste av grunnen til at det ble slik var at jeg veldig tidlig fikk grillet inn i hodet av folk nær meg at jeg ikke var god nok. Og med det utgangspunktet i veldig tidlig alder, så hjalp det ikke at jeg i ungdomsårene gikk gjennom flere traumatiske opplevelser som virkelig satte kursen for min mentale helse i årene fremover.
Jeg var alltid alene om det som var vanskelig. Ingen ville høre på meg, og som regel fikk jeg bare tilbakemeldinger som videre sementerte følelsen om dette bare var noe jeg måtte ordne opp i alene. Det er klart, som et barn - så hadde jeg hverken verktøy eller kapasitet til å vite hva jeg kunne gjøre. Alle rundt meg sa jo bare at jeg måtte skjerpe meg, så da måtte det være meg selv som var problemet.
Ved å vokse opp på den måten, så trodde jeg over tid at alle hadde det så tungt og hadde gått gjennom like mye som jeg hadde. Det var jo det jeg ble fortalt som ung, at det var bare jeg som var svak.
Det var ikke før jeg ble virkelig syk i 35 - års alderen at jeg ble gjort bevisst på at det jeg hadde vært gjennom på ingen måte var noe som var normalt, og at det var et under at jeg i det hele hadde klart å fungert i så mange år uten at det hadde stoppet tidligere. Det er klart, i ettertid så kan jeg jo se tilbake å se mange, mange tegn og veldig usunne reaksjoner opp gjennom årene. Men frem til da trodde jeg at alle hadde det slik, og at det bare var jeg som var svak.
I årene etter har jeg jobbet veldig mye med å lære meg selv å kjenne. Hvorfor ble ting som de ble? Hvor kommer alle disse følelsene og tankene jeg har slitt med hele livet fra? Hvordan kan jeg endre på ting?
Merk at jeg stilte aldri spørsmålet om hvordan jeg kan fikse på ting, men endre på ting. Noe jeg identifiserte tidlig etter jeg ble “offisielt” syk, var at det ikke var noe fundamentalt galt med meg. Jeg visste at jeg hadde hjertet på rett plass og et godt moralsk kompass, jeg har alltid ønsket å gjøre det som jeg ser på som rett - og skjerme andre rundt meg fra å måtte oppleve det jeg har. Jeg gjenkjente at endringene jeg måtte gjøre ikke lå i mine kjerneverdier, men hvordan jeg lot andres oppfatninger og meninger påvirke min selvverdi.
For det er jo i bunn og grunn det som er roten til mye, det at jeg i veldig tidlig alder ble påvirket av andre - og fant aldri min egen identitet etter å ha bli styrt i feil retning som følge av inntrykkene og påvirkningen i ung alder.
Dette har ført til at jeg alltid har vært beskyttende overfor andre, for jeg ville underbevisst skjerme andre fra å oppleve det kaoset som jeg gikk rundt med inne i meg selv dag ut og dag inn.
Jeg har alltid gitt mye av meg selv til andre. Historisk sett har jeg gitt for mye, for jeg har alltid slitt meg ut og krasjet som følge av det.
Var alltid opptatt av at alle andre måtte ha det bra, mens jeg stoppet ikke en eneste gang for å tenke på meg selv.
I ettertid skjønner jeg jo veldig godt hvorfor. Jeg kunne ikke stoppe for å se på meg selv, for det var bare et kaos uten like. Jeg stoppet ikke før kroppen og hodet mitt stoppet for meg.
Det er synd hvordan mange av oss mennesker kan bli formet og påvirket av andres oppfatning og meninger. Hvordan mange av oss sammenligner oss med andre for å føle oss verre eller bedre om oss selv.
Enda verre er det når meninger eller utsagn fra andre er et kjerneminne vi bærer på. Noe som kommer frem i situasjoner som påvirker hvordan vi ter oss eller tar avgjørelser som i utgangspunktet burde styrket vår karakter.
Her virker det som om du kan ha en fordel i det å vite hvor mye av usikkerheten din kommer fra. Innsikten du viser ved å nevne konkrete eksempler er noe som tok meg år å komme frem til.
Du vet tydeligvis hvor og hvorfor mye kommer fra. Kan du da ta den erfaringen og stille kritiske spørsmål rundt de forskjellige hendelsene tror du?
For eksempel at andre nødvendigvis ikke har rett om deg. Hva vet vel de hva du som 16 - åring bar på av følelelsmessig bagasje og tanker. Kanskje du var i en situasjon som var lignende min, der du objektivt sett var i nød - men var ikke selv i stand til å identifisere det, eller at andre ikke forstod hvor prekært det var.
Eller at du som 22 - åring var engasjert, flink og gjorde en god jobb med prosjektet, og at det førte til sjalusi fra andre for eksempel. Mange reagerer negativt på at andre får det bedre til enn dem selv.
Jeg sier ikke at jeg vet hva som skjedde, jeg poengterer bare at hva om de andre tok feil. Hva om du ved å vite hva som er viktig for deg selv, og ikke andre - kan gjøre det som er riktig for deg.
Erfaringen min i de siste årene er at ved å fokusere på hva som er viktig for meg, og ikke hva andre tenker eller syns, har økt både selvblide og selvverd betraktelig. Jeg sier ikke at jeg ikke tar hensyn til andre, jeg sier bare at jeg passer på at jeg gir meg selv nok plass.
Jeg hadde også en god karriere som jeg har mistet som følge av alt som har skjedd. Men ved å jobbe med- , finne meg selv og hva som er viktig for meg - så har jeg nå en livskvalitet som ingen karriere, penger eller alt hva jeg har mistet på veien kunne erstattet.
Og jeg håper at du også kan jobbe med å finne hva som er viktigst for deg og din lykke, for jeg håper at det i alle fall ikke er hva andre mener og tenker om deg.
Vi kan skape vår egen lykke i mange tilfeller, og vi trenger ikke nødvendigvis fikse så mye ved oss selv. Bare ved å ta litt bedre valg for oss selv og gjøre litt endringer i hvordan vi ser på ting kan ha store utslag i vår livskvalitet. Det å være like god venn for seg selv som man er for andre er noe som veldig mange kunne hatt godt av tror jeg.
Vi har alle en verdi. Jeg har til dags dato ikke truffet en eneste person som ikke har noe å bidra med på et område der jeg selv har mangler. Vi er alle forskjellig, og vi har alle våre styrker.
Ved å identifisere hva dine styrker er og fokusere på dem, tror jeg du vil kunne finne en sterkere følelse av selv - og din egen identitet. Ikke la andre bestemme hvem og hvordan du er. Du fortjener like mye som alle andre å ha det godt med deg selv, og det har du lov til.