Psyken har ødelagt livet mitt… er det for sent å snu?
Jeg er ganske ustrukturert og utålmodig, har lav terskel for frustrasjon… jeg kan sette meg mål, men er trøblete på veien… nesten som å være en bil som skrangler seg avgårde…
Har egentlig lav terskel for kjedsomhet og…
Jeg er lat… jeg orker liksom ikke å jobbe/gjøre så godt jeg kan…
Jeg vet at det er veldig dumt…
Men det er mer “avansert” enn det…
Jeg KAN gjøre ting… Men jeg er skrudd sammen på en “merkelig” måte… en måte som jeg sjeldent hører folk prate om…
Jeg er en forferdelig dårlig taper. Og jeg ser liksom konkurranse i det meste… jeg er også en forferdelig dårlig vinner… fordi vinner jeg, så er jeg “bedre enn deg”.
Jeg “hater” at folk er flinkere enn meg i noe…
Selvtilliten min er avhengig av hva andre synes… feks, jeg kan jobbe ræva av meg, jobbe raskt og effektivt. Motivasjonen i det er at jeg skal være flinkest, jeg skal være best… men dette sliter meg ut i lengden, og da får jeg en slags nedtur… og jeg innser at det er noe “galt” med meg, eller måten jeg er satt sammen på…
Jeg skulle bare ønske at jeg fant selvtillit og glede på andre måter…
Jeg er arrogant, tror ofte jeg har rett i ting, eller jeg “må” liksom ha rett… jeg får liksom ikke til å se og connecte med folkene rundt meg på samme måte som andre gjør…
Det er flere ting i livet mitt som er ganske “merkelig”… men ønsker ikke å gå mer inn på det (enda)… ønsker å snakke med folk som har erfaring eller noen kloke ord i forhold til “sånt”…
Synes det kanskje kan høres ut som om du kan trenge å bli glad i deg selv. Det høres slitsomt ut slik du har det nå.
Å være glad i seg selv betyr å sette pris på alle sidene ved seg selv, også det som ikke er så bra, når man ikke greier ting eller gjør dumme ting. Slik alle vi mennesker gjør.
Når man er ordentlig glad i seg selv, kan skuldrene senkes litt, og hvordan man gjør det i forhold til andre blir ikke så viktig. Andres tilbakemelding betyr ikke så mye, annet enn kanskje mulighet til å lære. Det er mer rom for kjærlighet, for seg selv og andre.
Det er ikke alltid like lett å bli glad i seg selv. Kjenne på den man er inne i seg og føle omsorg og glede. Tilgivelse for det som ikke er perfekt.
Jeg vet ikke om en slik retning kan hjelpe deg, men det var tankene som slo meg når jeg leste innlegget ditt.
Hei, og takk for svar!
Du er nok inne på noe der ja…
Det er bare så utrolig “merkelig” og skremmende å bli glad i seg selv når det er “helt nytt”.
Å lære av ting er litt vanskelig det og, når en “står fast”.
Hvordan begynner en å validere seg selv, for den en er som menneske, når en aldri gjorde det i oppveksten? (fikk lite oppmerksomhet for den jeg var, det handlet liksom mest om materielle ting og oppnåelse)
Det er ikke en lett prossess, spesielt dersom den er veldig ukjent. Det kan være litt som å lukke øynene og hoppe ut for et stup og prøve å la følelsene slippe til.
Vet ikke om jeg har noen gode råd på hvordan å få det til. Det gjelder jo å kjenne på seg selv og den man er, og mens man gjør det, prøve å la glede og omsorg være følelsene man omgir seg selv med. Og rom for tilgivelse for det som ikke er så bra. Det er greit. Det gjør at man er et helt menneske, for alle hele mennesker og gode og mindre gode sider.
Jobbe med dette hver dag. Når prestasjonspresset kommer så kanskje ta noen dype pust, og kjenne etter på seg selv. La seg selv forstå at det er greit å ikke være best, ikke få til alt. Det er helt ok å bare være. Å være tilstede og kjenne på det.
Meditasjon kan jo også hjelpe.
Men generelt vil jeg si at det er å jobbe med seg selv over tid, og glede seg over små fremskritt.
Hei du.
Jeg skulle til å skrive hei Brukerfeil, men du er ikke en brukerfeil i mine øyne.
Kanskje du er litt som Northug?
Jeg har alltid vært temmelig lik som deg. Heldigvis har det blitt litt bedre, men jeg er fortsatt irritert fordi jeg ikke er så flink i akkurat det jeg ønsker å være flink i. En kompis har det også slik som deg.
Høyt konkurranseinstinkt. Skjønner likevel at det ikke bare er lett. Det er faktisk ganske så irriterende. Kanskje det handler om mye energi. Kanskje også en del følelser, og så er det foreldre og oppdragelse som ikke har gitt nok bekreftelse.
Noen vurderer andre som bedre enn dårligere enn seg selv. Kan det være noe der…? Jeg gir meg heller aldri en klapp på skuldra. Kanskje fordi jeg ikke har fått det selv. Egenkjærlighet liksom… Hva er det…? Det kan jo alltid bli bedre…