Langt deorisivt dikt om hvordan jeg har det akkurat no

Depresjon
1

Usikker
Fanget i mørket
Fanget i en boks
En stemme som sier
Du er ikke god nok
Du overkomanserer
Du er for lite
Du er for mye
Du er for usikker.
Du spurte
Du fikk svar
Du var for klengete

I mørket i boksen sitter jeg
Alene
Jeg hører stemmene på utsiden
Jeg er her
Vi er her
Men stemmen i boksen sier noe annet
Den sier dere lyger
Dere later som
Dere kommer til å gå lei
Dere vil egentlig ikke stå der
Dere føler dere må
Dere vil ta ett og ett skritt tilbake
Jeg er for mye
En byrde
Tung å bære
Jeg hører de på utsiden
Vær ærlig
Fortell oss
La oss hjelpe
Jeg er her for deg
Jeg støtter deg
Jeg tåler å høre

Men i boksen er jeg fanget
I evig kamp
Hvem skal jeg høre på.
Endel av meg vil høre på deg
Lyser på utsiden
Jeg vil tro
Men jeg er usikker og redd
Redd for at stemmen i boksen har rett
Redd for at jeg ikke kan reddes
Redd for at jeg er en byrde
Redd for at jeg er kreft
Jeg prøver å jobbe mot den
Så hart som jeg kan
Men klarer det ikke alltid

Da prøver jeg å være ærlig
Med lyset og de på utsiden
De som oppmuntrer og heiier
Men da blir stemmen i boksen sterkere
Du er for mye
Du drar de ned
Du har ikke noe å klage på
Dine traumer er ikke ille nok
Du er for frisk til å være syk
Du er for syk til å være frisk
Du burde være alene
Du drar alle ned med deg
Du er en tyngde

“Ååå du vil gjøre noe fint for de du bryr deg om? Vise at du setter pris på dem?” Sier mørker…
“Du er for mye, du overkomanserer, du love bomber, du skyver de vekk”
Men om jeg ikke jeg gjør noe
Er jeg utakknemlig
En dårlig venn, datter, søster, kusine ol.
Uansett hva jeg gjør sier mørket det er feil
Uansett hva jeg gjør er jeg feil
Fanget i en boks med store murvegger
Jeg ser lyset
Så detter veggen ned
Mørket minner meg på at den er her enda
“Ååå du vil rydde rommet? Hjelpe til hjemme? Brette melkekartongen?”
Sier mørket og setter opp muren
Da klarer jeg det ikke
Uansett hvor mye jeg vil
Det går ikke.
“Du klarer ingenting, du er en byrde, du er rotete, du bidrar ikke, du klarer ikke en gang å brette en melkekartong… Du klarer ikke selv de letteste ting”
Stemmen i mørket fanger meg

De på utsiden av boksen sier det går bra
De forstår
De har tid
“De lyver” får jeg høre i boksen

Jeg prøver å bryte meg ut
Bruke redskapene for å slå den vekk
Men det går ikke
Jeg klarer av og til å lage hull
Gjøre litt
Så får jeg høre det er ikke godt nok
Det er for lite

Tenk positivt, se på det du klarer
Jeg prøver
Men hva jeg ikke klarer veier tyngst

Se jeg klarer ikke engang det
Jeg er fanget
Jeg er den eneste som kan bryte meg ut
Jeg prøver
Og
Prøver
Men blir alltid fanget igjen
Hvor lenge holder jeg ut?
Er det nok med en pause?
Jeg vet ikke lengre
Jeg vet ikke noe
Stemmen er så høy og så lav
Skal jeg tro
Hvem skal jeg tro
Alt blandes
Jeg vet ikke lengre
Hvem er venn hvem er uvenn
Hvem bryr seg og mener det
Hvem later som
Hvem bryr seg ikke
Hvor skal energien prioriteres
Når man ikke har overskudd til noe annet
En å prøve å overleve

Rømme
Late som man ikke hører noe?
Hjelper jo ikke det heller
Er jeg i fritt fall?
Har jeg fallskjerm?
Kan jeg utløse den?
Kan jeg treffe sikkerhetsnette?
Treffer jeg det mørkeste mørke
Slutten

Jeg vet ikke.
Jeg vet ikke noe
Jeg klarer ikke
Jeg klarer
Nei
Jo
Nei det går ikke
Jo det går
Fortsett å prøve
Men jeg bare faller
Prøve
Gi opp, bedre før en siden
Men jeg har ting jeg vil gjøre
Men bryr jeg meg egentlig?
Jeg vet ikke

Hva gjør jeg? Jeg vet ikke?
Har jeg tolmodighet
Er jeg tom for det
Får jeg påfyll
Eller er jeg tom tom
Jeg vet ikke

Jeg er på vei til å hoppe.
Om jeg ikke allerede har det
Men jeg vet ikke hva som venter
Vet ikke hva jeg skal stole på
Hvem jeg skal tro
Hva jeg skal gjøre.

Jeg bare vet ikke

2

Akkurat som jeg føler meg. Fanget i den boksen å uansett hvor mange utenfor boksen sier en må være snill med seg selv dele med flere. Så sier stemmen i boksen det motsatte.
Jeg er en byrde. Jeg gjør bare feil. Jeg er svak. Jeg strever meg igjennom dagene. Fortalte bff min alt når det va som værst i sommer. Hun sa at eg måtte bare ta kontakt. Men etter hun har fått vite alt føles det ut som vennskapet Forsvinner fordi jeg traumatiserte henne. Off. alt e så strev.

3

Enig. Alt er tiltak 😔
Jeg ente opp å sende melding til min bffene og fortalte at jeg føler vi glir mer og mer fra hverandre. Hun ene hadde jeg en veldig fin samtale med, der hun sa at det ikke var meningen. Hun andre fikk jeg en melding av jeg ikke forsto helt, så må ringe henne en dag. Men orker ikke enda.
Psykologen min utfordret meg til å skrive ned ting jeg er takknemlig for. Har gjort det i to dager… Så får vi se om det ender opp med å hjelpe til slutt eller hva…
Man alt er tiltak fortiden 🥴🥲 så ja.. Heiier på deg da❤️😂 ( ironien i å ha det fælt men ikke ønsker det til noen andre )❤️

4

Ja det samme her. Føler meg og bff glir fra hverandre. Hun er og litt vanskelig å forstå med mitt rotete hode. Hun sier hun vil vite alt. Alt dritt en kan tenke å si. Men så når eg møter henne. Så møter hun ikkje blikket mitt og har mange andre grunner til at hun ikkje kan treffes. Jeg bare jatter med for jeg er ikkje den kjekkeste å være med for tiden.

Jeg har fått i oppdrag fra psykologen å skrive ned alle negative tanker og selvskading eg gjør. Litt som en dagbok hver dag. Travelt å jobbe med seg selv. Har egentlig ikkje tid til å være så mentalt lost.

Heier på deg også. Håpe hun andre venninnen og møter deg på halvveien å lykke til med leksa. Så får vi ta en dag om gangen.

5

Ja! Tusen takk ❤️