Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å holde meg i livet, når alt inni meg vil gi opp. Jeg er så lei av å ha smerter 24/7 uten stopp, og samtidig forventes det at jeg skal jobbe normalt, fungere hjemme og klare å være sosial. JEG ORKER IKKE MER. Jeg føler jeg lever dobbeltliv, et hvor jeg planlegger bryllupet mitt og fremtiden vår sammen. Og et annet hvor jeg planlegger selvmordet mitt for å endelig få slutt på dette. De menneskene rundt meg er det eneste som stopper meg, men hvordan er det rettferdig at jeg skal leve med konstante smerter, kunn for å skåne de en forbigående en?
Hva slags smerter har du? Hvorfor har du smertene? Hva har du prøvd for å minske smertene? Hva annet kan du gjøre?
Du må ikke være i jobb dersom du ikke evner det. Jeg kjenner flere med kroniske smerter og sammensatt sykdomsbilde som har endt opp som uføre og tenker det er forståelig. Kan man ikke jobbe, så kan man ikke.
Jeg har kroniske smerter etter kreft. Jeg ble operert for å fjerne en tumor i magen mai 2021. Jeg har prøvd omtrent alt for å minske smertene, alt av behandlinger, medisiner, øvelser og mer. 2,5 år med å prøve å minske smertene, men nå etter så lang tid er håpet for å bli smertefri så og si forsvunnet. Ikke bare for min del, men legene sier også det ikke er noe mer de kan gjøre.
Jeg holder på å søke om 50% ufør, men er ikke klar for å gi opp på jobb helt. Noe smerter må jeg bare ha tror jeg.
Godt å lese at du vurderer å trappe ned jobb. Det står respekt av at du vil være i jobb, kanskje kan en reduksjon bidra til at det du jobber blir lettere. Finnes det støttegrupper du kan ha nytte av? Kanskje noen der har kjennskap til alternative ting som kan hjelpe. ❤️
Du skal vete at du ikke er alene <3 Jeg sliter med kroniske smerter i foten, beinet og hofta siden jeg brakk foten for tio år siden. Jeg har fått samme diagnose som deg: det finns inget mer å gjer for å minske smertene jeg har og lever med. Det er drit tufft og jeg har et fast tro på at de som lever uten kroniske smerter aldri kjem til å forstå hvordan vi har det, uten å for den sakens skyld jämföra smärtorna vi har. Men jeg vil bare si - stå på! Fra egen erfaring har jeg opplevd at det kan bli semre hvis man trekker seg helt fra jobb, det er så mange fordeler med å være knytt til et jobb om ikke annet for å ha en følelse av gemenskap og at man tilfører noe til samfunnet, det har mye å si for selvtilliten. Det kan også kanskje hjelpe deg å flytta fokuset fra den egne kroppen til dine omgivelser, kropp og hode er jo ett og samme på mange måter.
Jeg har det på samme måte og lever på de gode dagene. De er jo der innimellom.
Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det :) jeg er selv operert for brystkreft og har kroniske smerter og fatique og endel andre senskader knyttet til behandlingen. Prøver å tenke på det positive men er ikke så lett når man tenker på hvor mange år man må leve sånn 😞 jeg var lenge i den katorogien med at jeg hadde lyst å jobbe 100% men har innsett nå at jeg ikke får det til, blir ufør endel men om æ så bare får til å jobbe 1,5 time i uka så er det litt det med å treffe andre og det å føle seg nyttig og til hjelp for andre ❤️ lykke til videre ❤️
Hei. Jeg har slitt i flere år etter jeg ble såkalt «friskmeldt» av tarmkreft med spredning til livmor og eggstokker i en alder av 35 år. Store operasjoner og komplikasjoner midt under koronapandemien og mye ensomhet. Hadde en håpløs stomi som jeg har operert tilbake igjen men magen min fungerer fortsatt ikke normalt. Selv om jeg burde være glad for at Jeg er frisk så er det såppas mye «etterdønninger» av kreften som ødelegger mye for meg og sosialt ,fatigue er også singel og veldig ensom i hverdagen , mistet muligheten til å
Få barn, ufør , føler meg seriøst som en byrde for foreldrene mine som begynner å bli gamle og føler det er dem som trenger støtte av meg . Jeg føler jeg ikke har noen ting å gi lenger og er helt tom og likegyldig til alt . Skulle ønske det var enkelt å ta livet sitt men er jo ikke det heller . Livredd for å gjøre det også kanskje våkne ennå verre . Vet det er sykt og skrive sånn her men må bare tømme meg et sted . Er bare så bunnløst fortvila. Ser ikke så lyst på fremtiden akkurat . Har så dårlig livskvalitet , lite nettverk og lite forståelse rundt om kring. Alle mener jeg liksom skal være glad fordi jeg har overlevd kreft. Jeg føler meg bare usjarmerende og bitter og ekkel