Tenk å ønske seg noe sånt, tenker du nok. For en dust. Men innkapslet og ondartet utenforskap, er samfunnets største tabu. Ingen respekt å få. Men en real og komplisert kreftdiagnose har samfunnet bruk for. Du får medlidenhet av alle og kunnskapsrike leger får interessante arbeidsoppgaver. Det er en verdig måte å gå på!
«Bare ta deg sammen, og stå opp om morran å kom deg på jobb», sier politikerne. «Ja, ingen ting ønsker jeg meg mer», ser jeg. Nå er jeg 59 og ble uforskyldt kastet ut av normalen – arbeidslivet – for ni måneder siden. Med 35 års erfaring i gode jobber og solid utdannelse, og snart tusen jobbsøknader, så er konklusjonen klar. Du kommer ikke tilbake i jobb ever again. Jeg tror også selv og har fått meg til å innse egen ubrukelighet. Samfunnet har ikke behov for meg lenger.
Jeg synker lenger og lenger ned avgrunnen. Jeg tenker avslutning stadig oftere. Det eneste som holder meg igjen er at det er en uverdig måte å gå på. Mental sykdom er ikke verdig og langt fra en høystatus sykdom. Snarer det motsatte.
Men mine demoner kommer oftere og oftere, og sjansene for å få en real diagnose eller en dødelig diagnose, har veldig lav sannsynlighet.
Sjansene for å gå selvvalgt i skam før jul 2025, er nok mer sannsynlig og uunngåelig. Jeg må få det til å se ut som en ulykke – det er mer verdig, men hjelper ikke for søkelyset på dette samfunnsproblemet og sykdom. Men det er en bedre måte å gå på for de etterlatte, og mitt lille bidrag vil uansett ikke hjelpe.
Kjenner tanken. Bare jeg fikk en hissig blodkreft så er det hele over raskt. Og verdigheten min er i behold, liksom.
For det er så surt å avslutte min verden på egenhånd.
Aldersdiskreminering er et stort problem som ikke mange snakket om, og mange bryr seg ikke.
Lojalitet til et firma i mange år gir ikke lojalitet tilbake. Eierne skal ha profitt. Ikke være venner med ansatte.
Jeg er ikke ungdom lenger heller. Så jeg har satt meg en innstilling, at jeg må spille så godt jeg kan med de kortene jeg nå har.
Flere av kortene er dårlige nå men noen middels gode, og de kan gi gevinst.
Målet om å bli byens rikeste legger jeg tilside. Stor seilbåt og hus i spania også.
Realistiske mål selv om de ikke er toppen. Kanskje de er ok. Og så innfinner jeg meg med ny normalstatus.
Jeg har hus. Noen greie venner. God mat og drikke i helgene. Leser bøker og det har jeg råd til.
Går noe greit, men så kommmer brått en dag tankene om at situasjon egentlig er dritdårlig. Jeg hadde jo den gode jobben få år siden osv.
Kanskje svaret ditt er å finne en ny normaltilstand. Og akseptere den. Den er ikke superkul men OK liksom.