DR¤TTlei livet og er desperat

Jeg er 38 år nå… Jeg ødela ryggen i jobben, og latterlig nok ble det ikke registrert som arbeids-skade, i MANGE år jobbet jeg med skaden min…Da nav ville for en hver pris ha meg ut i jobb igjen, helt uten forståelse for skadene jeg har…Og ingenting ble innrapportert fra arbeidsgiver… Etterhvert måtte jeg starte på sterke sterke morfinstoffer via legen for å i det heletatt klare å være oppreist… Det utviklet seg til selv-medisinering, så til avhengighet og misbruk… Jeg sklei helt ut, starta å ruse meg hardt… mista jobb, hus, forlovede, livsgnist, mental helse, fysisk helse… men etter lang tid søkte jeg hjelp, å er nå rusfri… Men sliter enda med ringvirkningene av livet jeg har levd… Jeg har gjeld, jeg eier ingenting, jeg har ingen utdanning… Jeg er ensom hele tiden… Jeg har begynt å tenke på å ta mitt eget liv hver dag… Jeg ble onkel for første gang for 2 år siden, å ble det på nytt i fjord… Nå i Januar blir jeg det atter en gang… Jeg føler meg såååååå ensom, så fortapt, som verdens største taper… Jeg ble ufør pga skaden og rusbruken… Og sitter nå hver dag uten penger, jeg har sjeldent mat… ALT av penger jeg får går til kreditorer, husleie, strøm og livsopphold-- JEG ORKER IKKE MER!!! Føler Nav har sviktet meg totalt… Jeg skulle vært tatt seriøst, å blitt behandlet for skaden uten å måtte tvinge meg selv sterkt medisinert ut i jobb for en hver pris… Men det er ikke sånn NAV funker… Jeg gir snart opp… Hadde det ikke vært for onkelbarna mine, og familien min generellt, pluss at jeg er troende å ikke vil havne i helvete… så hadde jeg tatt livet mitt for lenge siden… Så da sitter jeg igjen med tanker om å bare kjøre på, bli superkriminell å tjene inn alle pengene jeg har tapt på det jeg føler jeg har blitt tvunget igennom av staten… Men det er vell ikke lurt… MEN JEG ER DESPERAT::… HJEEEEEEEEEEEEEEEEELP MEG!

Til å holde ut livet?
Jeg tenker at det kanskje er det du ønsker hjelp til?

Alle, arbeidsgiver,nav, kanskje legen, har jo sviktet deg her. Du har ikke fått den hjelpen du trengte/burde hatt.
Trenger du noen å snakke/skrive med?

Jeg trenger mer enn bare å snakke med noen… Men å snakke med noen er fint det… det demper den akutte smerten man sitter med… Men i morgen er ting like ille igjen… Sånn er det jeg oppfatter det ihvertfall

Ja det tenker jeg også. At du trenger noe mer enn noen å snakke med. Og at det å snakke med noen kanskje hjelper på ensomhes følelsen, men du får jo ikke mer penger. Eller oppreisning (gjerne økonomisk kanskje) for det du har været igjennom med Nav og arbeidsgiver.
Her skulle jeg ønske at jeg kunne skrive noe oppbyggende, noe klokt. Noe som kunne være til mer hjelp liksom…

At du i det heletatt skriver noe som helst er mer enn de fleste gidder! Så ikke tenkt på det… du er gull verdt!

Hei. Vanskelig å si noe om situasjonen din, men jeg skjønner at ryggen er ødelagt. men kanskje det er mulig å se på hvilke muligheter som er igjen? Er det noe type arbeid du kan utføre? Eller har du kanskje allerede prøvd mye forskjellig?
Ensomhet er det mange som sliter med. Er det noen tjeneste der du bor , hvor du kan møte andre i samme situasjon eller søke om en besøksvenn? Røde kors har en slik tjeneste.
I forhold til gjelden, kunne du søkt om hjelp i forhold til det, det hender noen får ettergitt gjeld når de ikke har mulighet til å betale.
Jeg vet ikke om dette var til noe hjelp men…

Man kommer ikke til helvete av å begå selvmord. Den religiøse galskapen må du bli fri fra. Snakk om psykisk terror. Det har du ikke godt av.

Hva slags ryggskade er det snakk om?

Det der! Takk for at du skrev dette!

Jeg har autisme, adhd og en haug med andre problemer takket for at kvinner blir diagnostisert med disse tinga kun nå i det siste :)

Så ja, det er mest pga NAV at jeg vil avslutte livet mitt nå. Pga det de skriver i vedtakene, pga hvor irrelevant for dem det er om jeg lever eller dør. Og det ikke er overraskende, jeg har ikke følt meg forstått av noen mennesker i dette livet, hvorfor skal NAV være annerledes.

Men hvorfor takker jeg deg for det du skrev, fordi… jeg tror jeg må klage på vedtaket dems. Jeg er for utslitt og svak for det. Men jeg mistenker jeg ikke har noe valg. Jeg er veldig redd, og jeg orker ikke selv hverdagen, spise, ta vare på megselv, snakke med mennesker… Men hvis ikke jeg klager, jeg har ikke sjans… og hvis ikke jeg klager, så fortsetter de å behandle andre på samme måten. Ikke at jeg skal klare å endre på det alene, men da får jeg gjort min del, for at ting skal endre seg.