Absolutt alt går til helvete

Jeg har levd et 28 år langt liv med bare elendighet. Jeg har masse barndomstraumer og traumer i voksen alder. Jeg har forsøkt alt av behandling og ingenting hjelper lengre. Jeg har bare pådratt meg enda flere lidelser og sykdommer og står igjen helt alene i livet. Jeg ble grovt mobbet gjennom hele skolegangen og på arbeidsplassen så jeg står uten utdanning og jobb. Alt går bare til helvete uansett hva jeg gjør. Hvorfor kan det ikke være et valg i Norge om assistert selvmord? Må jeg leve i tortur liksom

Hei!

Kjenner meg godt igjen. Behandlinger funker dårlig, og du står på egne ben som du snart ikke gidder lenger og ser ikke hvordan livet kan bli bra.
Nå vet jeg ikke om du har folk rundt deg (familie, venner, partner e.l) som du kan snakke med dette om… Men det jeg kan anbefale å prøve er å f.eks finne deg en hobby (sport, spill, turer, hva som helst!) og finne på noe å se frem til.

  1. Hva vil du gjøre i livet og hvordan vil du leve livet ditt?
  2. Hvordan og hva kan du gjøre for at dette blir virkelighet?
  3. Gjør det beste utav det du har rundt deg.

Alt man liker å gjøre er terapi og gir oss glede. Derfor anbefaler jeg å gjøre noe du liker eller alltid har hatt lyst til å prøve. Planlegg ting i fremtiden du kan se frem til og glede deg til som f.eks kino, spill eller en gåtur på fjellet. Noe du liker. Til slutt er det tross alt bare du som kan bestemme hva du skal gjøre i livet.

Jeg håper at noe av dette kan være hjelpsomt, og at ting blir bedre for deg. Ønsker deg masse lykke til!

Vil bare si at jeg forstår deg og føler med deg <3

Jeg har levd slik i mer eller mindre snart 53 år og føler akkurat det samme. Livet er tortur og det eneste en ønsker er å få slippe, men en kan ikke på grunn av barn. Jeg står i en livskrise der alt bokstavelig talt går til helvete, der alle fagpersoner som skal være der for å hjelpe svikter… Så hvor lenge klarer en å stå i dette alene? En føler seg totalt mislykket, hjelpesløs og til byrde for alle rundt seg og alt er bare vondt… Jeg har skreket hjelp så høyt jeg kan, men ingen vil høre…