I blant trår hendelser nevnt i nyhetene såpass nærme noe som har blitt fordøyd feil, eller fortrengt, at det umiddelbart setter i gang en prosess jeg ikke kan stoppe. Akkurat i et slikt øyeblikk, har sinnet mitt forrådt meg. Hjerner fyrer løs tanke etter tanke, som nådeløse skudd.
Det rasjonelle blir tvunget til side, overaktiveringen bare tilføyer mer ammunisjon. Det lades om før jeg vet ordet av det.
Jeg blir sådan sittende, grublende mens hjertet tordner i ørene, på hvordan jeg kan best ruste og forberede meg for absolutt alle realistiske og innbilte farer som kan inntreffe. Det nekter å slippe.
Så sjekker man gjerne klokken, for det er, eller var ganske sent allerede før denne episoden ble trigget.
Urviserene stirrer tilbake i respons til et blikk som nå er altfor våkent. Lys våken, til og med.
Ti på fire.
“I morgen” skal det være behandlingstime hos psykiateren igjen, klokken ti. Traumebehandling.
Så blir jeg sittende, stirrende på klokken, ventende på at det siste, seige grepet av overaktiveringsepisoden skal slippe. I bakgrunnen høres så vidt Nocturnes, Op. 27.
Det er nesten å le av, at symptomer skal kunne sette såpass kjepper i hjulene på behandlingen av årsaken bak dem. Om klokken ikke hadde vært “trendy Tik Tok morgenrutine”, så hadde jeg kanskje ha ledd av det selv.