Jeg har nå lest om krisefaser i traumebehandling, og da fikk jeg en del tanker jeg ønsker å dele med dere. Jeg har lest om det tidligere også, men jeg så det i et nytt lys nå.
Hvor mange her har vel ikke opplevd at man prøver noe nytt, f.eks. en ny behandling, og så føler man seg bedre enn stund, men så får man igjen den opplevelsen av at det egentlig ikke hjelper? Jeg har selv vært igjennom det mange ganger, og opplevd å gi opp igjen gang på gang. Da jeg begynte å lære om traumebehandling, så følte jeg også at endelig var det noe som hjalp meg, men det som er det fine med traumebehandlingen, med den stabiliseringsdelen, er at den ikke lover at alt skal bli bra. Den lover ikke at alt smerten skal bli borte, for det går ikke an å ta bort det som har hendt tidligere eller å gjøre sånn at det ikke lenger gjør vondt at det var slik.
Det traumebehandlingen og stabiliseringsprosessen fokuserer på, er verktøy til å håndtere at man har opplevd vanskelige ting, til å greie å fokusere mer på gode ting og til det å etter hvert greie å stå mer og mer i følelsene sine, og dermed også takle livets ulike hendelser.
Når man har det vondt, ønsker man egentlig at noen skal kunne ta bort all smerten. Det har jeg også gjort mange ganger, og jeg ønsker det meg stadig igjen. Jeg kan også tro, nå er smerten borte, at det eller det hjalp meg til å få bort smerten, men så kommer den tilbake. Men fordi jeg har jobbet med disse stabiliseringsøvelsene, så opplever jeg det ikke like ille hver gang, eller har en bedre strategi og håp om at det kan bli bedre igjen og at jeg kan gjøre noe med det.
Og de sier at krisefasen er en nødvendig og viktig del av behandlingen, og at man trenger å komme seg igjennom den for å greie å akseptere at livet består av gode og vonde ting. Slik er livet for oss alle. Men når vi får opplevelsen at vi kan komme oss igjennom vonde ting, så står vi mer stødig etterpå.
Jeg vet ikke om dette hjelper dere å høre, men jeg tenkte på det at hvis man alltid bare gir opp og prøver noe nytt, og jeg har gjort det haugevis av ganger, særlig fordi ting føles godt i begynnelsen, før problemene innhenter meg igjen, så vil vi aldri få denne opplevelsen av at vi kan greie å komme oss igjennom ting. Jeg jobber i en barnehage, og der er vi veldig bevisst på at dette er noe veldig viktig for ungene å lære og erfare, at de trenger å få oppleve at de greier å komme seg igjennom vonde og vanskelige ting, og ikke bare at noen fjerner problemene for dem.
Jeg tenker også at hvis man går til behandling for å takle noe vanskelig, og så blir det bra, men uten at man har fått lært måter å håndtere vanskelige ting på, så vil man få det veldig vanskelig når man igjen opplever en krise eller noe som er dårlig. Vi vil alle støte på problemer, vanskelig og vonde ting i løpet av livet. Slik er det bare. Og det er dessverre slik, at dem som har hatt det vanskeligere tidligere, slipper lettere unna senere.
Jeg tror nå mer på en behandling som ikke lover at alt skal bli bra med en gang, men at det trenger mye jobb og tid for å bli bedre. Jeg tenker at det er en mye mer bærekraftig behandling. Dessverre vil “alle” at vi fort skal bli bedre, og forventer det. Og jeg syns det selv er så vondt hver gang i forhold til folk rundt meg, at jeg har gitt dem håp om at nå var det noe som gjorde ting bra eller at jeg har det bra nå, og så må jeg skuffe dem på nytt. Nå er jeg litt sånn irritert på at de forventer det, at en eller annen psykolog skal fikse det på en-to-tre, og hvis det ikke er slik, så er det noe galt med meg eller jeg som gjør ting feil. Det har jeg fått høre nok ganger, og jeg har skammet meg så veldig over det. Men når man har hatt det vondt lenge, så er det ikke noen quick-fix, for de tankene, følelsene og handlingsmønstrene har fått satt seg skikkelig, og da krever det masse jobb over lang tid, men også opplevelser av å kunne få litt ro, pause og noe godt, inni mellom, for å greie å komme seg ut av det.
Det som hjelper meg mest nå, er å merke at de øvelsene og det jeg har jobba med, har hatt effekt, men også at jeg nå kan få en bedre effekt av øvelser jeg tidligere ikke har fått særlig effekt av.
Til alle som jobber og sliter og prøver å finne en vei ut og igjennom ting - jeg heier på dere. Gi dere selv en stor klapp på skuldren for jobben dere gjør. Folk som ikke har det slik, aner ikke hvor mye jobb det faktisk er. Og gi dere gode opplevelser og pauser inni mellom. Det fortjener dere!
Og let etter historier om folk som har kommet seg igjennom ting, istedenfor de med dem det har gått galt med. Finn håp i hva andre har greid å komme seg igjennom.
Også søk støtte og forståelse hos noen. Kanskje må man jobbe hardt for å finne noen eller å få folk til å forstå, men jeg lover dere at det finnes noen der ute som kan forstå hvordan dere har det.