Jeg vil bare dele at jeg høre en fin podkast-episode på Urix om redselen for krig. De snakket med en fredsforsker, som jo ikke har svaret på hva som vil skje, men samtidig hadde mange gode svar, syns jeg. Også et optimistisk bilde på at ting faktisk har gått fremover i verden, men at det går opp og ned.
Det er som han sa, lettest å tenke på verst tenkelig senario, det er vel slik systemet vårt er laget, for at vi skal være på vakt og passe på, men det at vi er på vakt, eller at vi forbereder oss, betyr ikke at det verste vil skje. Og som regel så skjer ikke det verste. Det betyr jo ikke at det ikke vil kunne skje, men spørsmålet er om det hjelper oss eller ikke, å gå og være redd for det, og bruke all tid og krefter på å være på vakt og følge med på alt som kan være galt? Eller hjelper det oss heller å se hva vi selv faktisk kan gjøre og bidra med for å gjøre verden til et bra sted å være, og/eller ha tillit til systemene som finnes og at det finnes folk i verden som jobber med og for dette?
Noe av det fineste han sa, og som jeg skulle ønske flere forsto, er at det er fredelig motstand, og ikke militær motstand, som først og fremst oppnår resultater. At det faktisk er mye bedre å jobbe fredelig for å få til en forandring, enn ved bruk av makt. Det føltes for meg også oppløftende. De har empiriske bevis på dette, dvs. statetikk som viser dette.
Og det betyr også at vi hver enkelt, har mye mer å si og innflytelse enn vi kanskje tror, bare vi står sammen og alle bidrar, så kan vi forandre på ting med våre fredelige midler.