Kommer meg ikke opp igjen fra kjelleren

Depresjon
1

Vet ikke hva jeg vil ha ut av å skrive her, men kanskje det hjelper å få ned følelsene. Jeg har ikke vært hos lege, noe jeg burde gjort for mange år siden.

Jeg er i slutten av 30årene, har fast jobb, egen leilighet, to barn og burde egentlig være fornøyd. Mange har det verre enn meg.
Men allikevel er jeg så langt nede, føler meg ensom, gråter hver dag, klarer ikke gjøre ting i huset, handle osv med mindre ungene er her eller jeg får besøk. Ligger mest i senga eller sofaen og sover mange ganger om dagen fordi jeg da noen ganger føler meg litt bedre når jeg våkner. Er i full jobb og viser ikke dette til andre. De ukene ungene er hos faren sin er jeg på jobb og fungerer ikke hjemme. Jeg vet det hjelper å ha rutiner, faste måltider, få frisk luft osv. Men jeg klarer det ikke.
Jeg har nok vært deprimert i kanskje 10 år. Men aldri så ille som nå. Jeg har også akkurat blitt singel igjen. Og tenker jeg må holde meg unna forhold fordi ingen holder ut med meg. Har lite kontakt med familie. Har et par nære venninner jeg føler jeg kan dele alt med men de er jo mye opptatt med sitt. Eller ingen så nære at jeg vil snakke om dette. Føler meg så mislykket, umulig å elske og ensom.

Hvordan klarte dere å komme igang med rutiner, stå opp om morgenen, gjøre ting som er bra for dere? Og hjalp det?

2

For min del så startet veien ut av et langvarig liv preget av angst og depresjon med en tur til fastlegen på det punktet jeg var på mitt mest apatiske og til størst fare for meg selv.

Ønsket og viljen til å hjelpe meg selv startet ikke der og da, men av alt jeg har vært gjennom for å komme til der jeg er i dag med økt livskvalitet - så var det det steget som startet alt.
Om jeg kun kan velge én ting som jeg alltid har gjort “riktig”, så er det å følge opp hver eneste avtale jeg har hatt - uansett hvor dårlig jeg har vært.
Det eneste valget jeg bevisst tok var at jeg ikke skulle kaste bort andre sin tid på ikke å møte opp, de var jo der for å hjelpe meg - og det tok jeg aldri for gitt. Dette gjaldt legetimer, terapitimer og annen oppfølging relatert til min behandling.

Det å være åpen for å ta i mot hjelp, fra både andre og seg selv, kan kreve en del jobb bare det. Så det tok tid før det sank inn hos meg, men jeg møtte stadig opp.

Over tid lærte jeg mer og mer om hvor alle de vonde følelsene og apatien som hadde styrt mye av livet mitt kom fra, og hvor store energityver de kan være. Det er slitsomt å bære på masse tung bagasje i konstant oppoverbakke, det er ikke rart mange av oss er utslitt. For meg var det første gjennombruddet å lære hva den vekten jeg bar på faktisk var. Og at jeg faktisk kunne kvitte meg med den via terapi og tillærte verktøy.

Med det følgte inspirasjon, motivasjon og vilje til å ønske å gjøre ting bedre for meg selv. Og jeg har siden jobbet for å oppnå nettopp det. Det går sakte, men det går veldig bra - det kreves tålmodighet og omsorg, spesielt fra en selv.

Å bygge seg opp en forståelse av ens egen identitet, hva som gjør at en føler som en gjør, hvor det kommer fra - og forståelse for at det ikke nødvendigvs er en dom å måtte føle seg slik har for meg snudd ting på hodet.

Når en så har kommet til et punkt der det å gjøre gode ting for seg selv ikke er like vanskelig lenger, begynner gode rutiner å snike seg inn mer automatisk. Søvn, diett og fokus på egen velvære vil jeg si er prioriteringene, og i den rekkefølgen som for meg har falt på plass den siste tiden. Og det gjør jobben med å hjelpe meg selv så mye lettere.

Gode rutiner er et utrolig kraftig og effektivt hjelpemiddel på dette punktet. Jeg har mer kapasitet til å fokusere på videre vekst og mer overskudd til andre. Og for meg startet det med den første timen hos fastlegen der jeg var så åpen og sårbar som jeg var i stand til på det punktet, samt valget om ikke å ta andre sin hjelp og tid for gitt.

Når jeg leser gjennom det jeg har skrevet merker jeg at jeg er usikker om det er den type svar du søker, men jeg velger å dele likevel i tilfelle du kan finne noe i det av nytte til deg.

Jeg vil ønske deg masse lykke til!

3

Jeg tror ikke at det er et lett svar på det du spør om, at det ikke er nødvendigvis én ting som hjelper alle for å greie å få rutiner eller gjøre gode ting for en selv. Jeg tenker at det handler om hva du trenger og hvor depresjonen din kommer fra. Og det er noe man gjerne kan trenge hjelp til å finne ut av, og jeg vil anbefale deg å kontakte legen om det, slik du selv skriver at du burde ha gjort for mange år siden, ellers så kan det også være andre lavterskel tilbud i kommunen, som kanskje kan være lettere å begynne med, eller å ta kontakt med en privat psykolog. Jeg tror det vil være godt for deg å snakke med noen, særlig når du selv kjenner på at du burde ha gjort det for lenge siden.

Hvordan man føler seg innvendig, handler om så mye. Det finnes jo dem som har “alt”, men føler seg helt forferdelig innvendig.

Er du lei deg etter bruddet? Det er jo naturlig hvis du er det, og at depresjonen har blitt verre nå.

Det å holde følelsene for deg selv, tror jeg er noe som er med på å påvirke depresjonen (jeg hørte en kjent psykolog si at depresjon betyr å trykke ned, og at det beskriver at man trykker ned følelsene, noe som gir mening for meg).

Det er ikke sikkert at det er det å få i gang rutiner og å gjøre så mye, som er viktig for deg. Det å gjøre ting som er bra for en selv, kan også være det å få lov til å være lei seg og få lov til å ikke ville gjøre noe som helst noen dager. Og at å gjøre gode ting for en selv, kan være så små ting, som å lage seg en god kopp med noe varmt å drikke og å se på en fin eller interessant serie på tv.

For meg var det viktigste først å senke kravene for meg selv, at jeg lot meg selv få lov til å ikke gjøre noe, når jeg ikke orket å gjøre noe. De dagene spør jeg meg selv, hva jeg MÅ få gjort den dagen, og alt annet trenger ikke å gjøre.

Du gjør jo allerede mye, når du er på jobb og ukene når du har barn, og kanskje du nå trenger å bare få lov til å gjøre akkurat det du vil eller kjenner på for de dagene du er alene?

Min erfaring er at når jeg lar meg få lov til å være sånn litt eller en dag, så er det enklere for meg å gjøre ting igjen dagen etter, og at jeg da prøver å presse meg minst mulig, men heller prøver å finne ut hva jeg har lyst til å gjøre eller hva som ville føles godt. At det jeg gjør da vel bestemmes av følelsene mine og hvordan jeg har det, heller enn hva jeg tenker at jeg burde ha gjort. Det har da vært noe jeg har måtte øve på og trene på lenge, og at det går gradvis bedre å lytte til hva jeg selv trenger, heller enn den stemmen i hodet som sier at jeg burde gjort det og det, selv om det stadig kommer tilbake.

Det er vonde ting du føler på og tenker nå, og jeg tenker at det beste for deg er å få hjelp av noen profesjonelle med det, slik at du får den hjelpen du trenger og fortjener. Det er også noe godt man kan gi seg selv, å be noen om hjelp, å gi seg selv den hjelpen man trenger, ved å søke profesjonell hjelp. Det er bare bra å gjøre det, når man har behov for det.

Jeg tror kanskje at det egentlig handler om å lytte til stemmen inni en som sier hva en trenger eller ønsker nå, selv om det kan være vanskelig å finne den eller skummelt å høre på den. Men jeg tror alle egentlig har inni seg et sted, hva som ville være godt for oss, men at vi har lært at vi ikke skal høre på den stemmen.

Jeg vet ikke om du opplever at dette er noe til hjelp.

Jeg kjenner meg forresten veldig godt igjen i å kunne gjøre ting mens jeg er med andre mennesker, og ikke greie noen ting når jeg er alene.

4

Hei kjære deg!

Nei det er ikke sånn at du ikke skal kunne ha det vondt fordi om du har jobb, barn og leilighet. Jeg husker en dame som skrev inn her en gang som også hadde to barn, og mann og jobb, men hadde det veldig dårlig. For hun gav og gav og gav.. Det er også noen ganger man gjør mye riktig, men at det blir for mye, og kanskje man ikke får veldig mye tilbake, ikke blir helt sett eller ikke har noen å prate med.. Det kan være mange grunner til at man har det dårlig..

Du har en fulltidsjobb, og jeg tipper at du gjør en god jobb. I tillegg har du to barn du sikkert gjør mye for.
Du er alene, og du har akkurat blitt singel. Da er det jo ikke rart at du ikke føler deg så bra nå.. Bare det å veksle mellom å ha barn og å ikke ha barn, kan vel være en utfordring. Og kanskje for deg det å ikke ha de? Var det samboeren din det ble slutt med, mannen til barna eller ikke? Det kan være vondt uansett.

Jeg tenker at det må være greit at du ligger på senga og i sofaen og sover mange ganger for dagen. Har du dårlig samvittighet for det? Kanskje du trenger denne søvnen nå, og det er ok. Du orker ikke helt desse rutinene nå. Det er vel forståelig, men får du i deg nok mat, tenker jeg da..? Får du kjøpt deg og fått i deg nok mat.? Det er da det viktigste i tillegg til søvn. Ikke alt som er så viktig i forhold til husarbeid og slikt..?

Du skriver bl.a. at du føler deg mislykket og umulig å elske. Jeg tenker at dette er veldig ille følelser å ha, og jeg tenker da, som de andre er inne på.. at det vil være bra for deg, kanskje til og med nødvendig, å snakke med noen om dette! Dette fordi det er ikke bra å holde alt inni seg!
Det andre jeg vil si er at du forsåvidt har begynt prosessen nå; ved å skrive her!

Jeg tenker at du sliter med å komme deg videre og å få gjort det du skal fordi du føler deg ensom. Du har altfor mye på innsida, og du har prøvd å ordne alt selv, men det er kanskje dette som er det vanskeligste, men kanskje også det viktigste.. Å få letta litt på trykket..

Det er uansett lov å ha det vanskelig fordi om du har noen ting på plass. Det er ikke det det kommer an på. Kanskje du også har behov for å ha noen som er der for deg..?
Jeg tror det er litt det vi prøver på her.. å være her for deg. Håper at det vil hjelpe litt!

Skriving for å få ut ting, å skrive for deg selv, skriving gjennom kirkens sos chat eller å prate på en hjelpetelefon kan også kanskje hjelpe. Det er synd du ikke kan snakke med de du kjenner.. Syns verden har blitt litt rar hvis vi ikke skal kunne snakke med folk rundt om hvordan vi har det. Verden har vel blitt for upersonlig og som om vi skal klare alt selv.. mens veldig mange, faktisk alle trenger vel noen..?

Bare skriv her mer om du føler for det!