Det er så mange ting som har knekt meg - helseproblemer, ensomhet, utenforskap, bilproblem, en terroriserende nabo og flere andre ting.
Nå er jeg der at jeg ikke kommer i gang med selv de enkleste ting og mye av dagen går med til grining og grubling.
Alle mine ønsker og drømmer har heg skjønt aldri blir noe av så nå er det dominerende ønsket/drømmen å dø.
Problemet er at jeg er alt for feig til å fullbyrde det…
Velkommen i klubben. Av ensomhet og utenforskap.
Det er imidlertid ikke en særlig gøy klubb å være med i.
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om dette.
Høres ut som om livet har knekt deg aldri så lite. Og ting bare har ballet på seg til du ikke ser en utvei.
Jeg tror jo at bare du hadde hatt de to tingene; å føle seg inkludert og å ha gode venner/kollegaer/familie.. Hva og hvem som helst som du hadde følt deg trygg på/sammen med og forstått av så hadde det hjulpet veldig mye. Problemet er bare; hvordan får du det? Det har iallefall ikke jeg funnet ut av.
Ikke rart at dagene går med til grining og grubling når du er så langt nede. Hva drømmer du om? Og hva ønsker du deg? Sikker på at ikke noe av det lar seg realisere?
Men problemet er jo at “depresjonen ikke er din venn” heller. Depresjonen synes ikke at det er en god ide å gjøre noe som helst (iallefall ikke min depresjon).
Jeg ville ikke kaldt deg feig fordi du ikke klarer å avslutte livet. Noe i deg har kanskje lyst til å leve? Og få oppfylt noen av drømmene/ønskene dine.