Hei! Jeg er en 16 år gammel jente og jeg vil dele noen av mine opplevelser som ungdom som har opplevd mye gjennom årene angående venner og kjæreste som har holdt på med rus.
Jeg har aldri prøvd rusmidler selv, men jeg har sett og opplevd mye innenfor temaet, kanskje ting som vil påvirke meg resten av livet.
La meg starte med kjæresten min. (Nå er han ex-kjæreste). Vi var sammen i over 1 år, da jeg oppdaget at han var på vei inn i feil miljø. (dette skjedde i 9. klasse). Kort oppsummert så holdt han på med rus (ecstacy, xanax, hasj, sopp og mer) bak ryggen min i flere måneder. Det var så uforventet, men føler meg som en idiot som ikke skjønte det før. Han skyldte på meg, og sa at det var min feil at han startet med rus. Han sa at hver gang vi krangla så ruset han seg, og lille 13-14 år gamle meg falt for det. Jeg trodde på han, han overbeviste meg. Jeg følte meg slem, dum, og at alt var min feil. Det er den verste følelsen jeg har følt på i hele mitt liv, og jeg levde i redsel hver dag for at noe skulle skje med han fordi det var jo «min feil». Den eneste jeg fortalte var bestevenninnen min.
Over til venner. Jeg har opplevd mye. Jeg har tatt vare på vennene mine som skjelver i hele kroppen med store pupiller etter å ha tatt all mulig slags piller. Jeg har opplevd mye skummelt, og bare som 14 åring. Flere av vennene mine har fått i seg syntetiske stoffer som er ekstremt farlig, og jeg har seriøst vært sikker på at de skulle dø. Men den aller verste opplevelsen jeg har hatt, var når bestevenninna mi fortalte om at hun hadde begynt med rusmidler. Hun fortalte meg at hun hadde tatt ecstacy, og at hun røyker hasj gjevnlig. Det var vondt å høre, men den verste delen var at hun sa at det var min feil. Jeg opplevde det igjen, og denne ganga av den som hjalp meg gjennom første gang det skjedde. Hun var kjempe sur på exen min fordi han gjorde det mot meg og fikk meg til å innse at det ikke var min feil, så gjør hun akkurat samme mot meg.
La meg forklare hvorfor dette skjedde. Det var i sommerferien, da hadde jeg og bestevenninna mi kranglet, og jeg var sur på hun. Vi hadde ikke snakket på 1-2 måneder, og det var i denne perioden hun da hadde begynt med seriøse rusmidler. Da vi møttes for første gang igjen fortalte hun meg alt dette, og da jeg spurte hvorfor hun hadde startet så sa hun at alt starta etter vi krangla. Så sa jeg «så du sier det er min feil» mens jeg så på henne rart, og forventet at hun skulle si nei. Så nikker hun sakte og sier «det er på en måte det». Jeg fikk frysninger i hele kroppen, og jeg følte meg kvalm og uvel. Den ene personen som visste hvor jævlig det var å gå gjennom det som hadde skjedd før, gjorde det samme. Det fikk meg til å virkelig tro at det var min feil denne gangen. Jeg var helt knust, mer enn første gang. Det er noe jeg tenker på til den dag i dag, og lurer fremdeles på om det faktisk var det. Man begynner jo å lure når det har skjedd 2 ganger, tror ikke det er mange som har opplevd det for å si det sånn.
Vi er fortsatt venner, fordi jeg var redd for at hun skulle gjøre noe ille hvis vi stoppet å være venner igjen. Jeg tok det aldri opp igjen. Jeg har sett denne jenta på mye rart. Hun har bl.a sniffet kokain og blitt dopet ned flere ganger av andre. Jeg har måttet nærmest bære henne og passe på henne og andre venner. Det har vært så utrolig slitsomt for meg, og jeg tror dette kommer til å sitte for resten av livet. Jeg har virkelig mye å bære. Det går bedre med noen av de, bl.a bestevenninna mi (nå er hun bare en venn), men for flere av vennene mine har de droppet ut av VGS og fortsatt går på rusmidler. Det er veldig trist, og jeg får vondt inn i meg av å tenke på det.
Hvis du leste alt dette, vil jeg bare takk deg. Det betyr mye at du hører på min historie.❤️