Jeg åpnet opp for to nære venner om mitt langtids alkoholmisbruk (10 år), alvorlighetsgraden, og dype plager med angst, depresjon og dødsangst. Og et ekteskap som egentlig er ødelagt men redsel/vansker for å bryte ut.
Jeg søkte også om hjelp i kommunens RPH-tjeneste.
Jeg ble møtt med kun kjærlighet og forståelse fra vennene mine, og et ønske om å hjelpe fra de begge, og jeg er utrolig takknemlig. Jeg burde ha gjort dette for mange år siden.
Skriver dette med skjelvende hender som nok er abstinenser etter dagevis med tung drikking.
Jeg er veldig redd for fremtiden, men håper jeg klarer det nå, er motivert og skjønner at jeg må ha littt hjelp til å nøste opp i alt dette.
Jeg fortalte også om mitt sjokk da jeg leste om avrusning og fant ut at deg faktisk kan være farlig å stoppe tvert, og jeg følte meg virkelig fanget i drikkinga. Forsøk på å trappe ned fungerte litt men jeg falt tilbake. De mente begge på at det var mer sannsynlig hos alkoholikere med et mye høyere forbruk enn meg (jeg er/var på 0,5l, noen ganger mer, sprit om dagen) - jeg håper de har rett. Jeg trener mye og spiser normalt så det har liksom vært en slags balanse, men nedturene og fylleangsten har bare blitt verre over tid.
Det er ingen alkohol i huset nå, og sånn må det være for at dette skal gå. Alle andre ting jeg har prøvd har bare endt tilbake på fullt kjør, nei faktisk økt! Det er helt sykt.
Ville dele dette bare for å, vel, dele, og slik at andre som går og bærer på ting kanskje føler de kan åpne opp og be om hjelp.
Så veldig fint å høre at du turte å ta steget med å åpne deg opp for vennene dine og bli møtt på den måten, og at du har bedt om hjelp.
Bra gjort :)
Jeg skjønner den følelsen av å bli helt skjelven etter å ha åpnet seg for noen om noe man har holdt for seg selv for lenge og bli møtt på en god måte.
Jeg skjønner redselen din for fremtiden, og forhold til den, vil jeg anbefale deg å prøve å ikke se så langt fremover, og heller prøve på å fokusere på her og nå, det du har og det du kan få nå, og ta steg for steg de stegene du trenger å ta nå.
Det er veldig godt at du har vennene dine med på laget, det er bra å ha noen rundt seg for vet hva man går igjennom, som kan støtte en, som en kan be om ting man trenger, men også bare til å gjøre “helt vanlige” ting med som ikke handler om alt dette, slik at man kan få koblet av og tenke på noe annet. Det er veldig viktig tror jeg i slike prosesser, for man kan bli oppslukt av dem, og å tenke på og jobbe med tingene hele tida er bare utmattende, pluss at man trenger å kjenne at det er ting som er bra og at man kan slappe av også inni mellom.
Jeg ønsker deg masse lykke til! Og igjen en applaus for deg! :)
Har ikke hatt alkoholproblemer selv, jeg har hatt utfordringer med andre rusmidler.
En halvliter med sprit hver dag er et ganske så greit forbruk. Ville vurdert på det sterkeste å gjøre avkobling av forbruket ditt i samarbeid med fagpersonell. Som regel så får alkoholikere sobril i en overgangsperiode for å roe ned systemet. Har noen tidligere venner som har fått alkoholisk delirium og det høres helt forferdelig ut. Det, i tillegg til andre konsekvenser, kan skje ved å brått gå av alkohol.
Kjempefint at du har gode venner som har tatt deg i mot på en god måte når du har satt ord på dine utfordringer. I min erfaring så er det som regel den måten man blir tatt i mot på når man er genuin og ærlig om sine utfordringer og sårbarheter.
Gratulerer med å ta det første og viktigste steget for å gjøre noe med problemet! Hvis du trenger en prat med noen som kjenner til utfordringene og alt som hører med så er aa møter et godt sted å oppsøke. Mye god støtte og kunnskap å finne i likesinnede som har gått veien før deg.
Håper du får til å legge bort alkoholen og at du slipper å erfare noen problematiske sider av å slutte med å drikke. Stå på og ta en dag av gangen
Huff, det er ikke greit… jeg sluttet brått for 5,5 uke siden. Har drukket mye i 5 år ca. 12 halvliter pr dag om ikke mer. Fikk noen forferdelige abstinenser og ble hentet med ambulanse. 2 dager på sykehus, deretter en uke på avgiftning. Venter på innleggelse. Ventetiden er grusom, spesielt siden jeg er helt alene. Mannen jeg har vært gift med i 18 år har vært innlagt siden januar, og ønsker å gå fra meg nå. Han har fått då sterke følelser for de han er innlagt med, spesielt en dame. Han lyver og har ikke kommet på perm i helgene, men dratt hjem til hun. Det er så sårt! Vi har også en sønn sammen på 17. Og nå har han satt meg i en så vanskelig situasjon, siden han vil separeres. Leiekontrakt er oppsagt, jeg har ikke noe sted å bo fra august, og siden jeg skal på behandling så går jo det greit. Men han må jo stille opp for sønnen sin. Han sa i går at når han er ferdig på behandling, så skal han bo hos hu kjerringa. 1 time unna oss. Sønnen har skole, jobb og venner her. Jeg greier ikke se noen lyspunkt, og lengter etter å døyve smertene med alkohol, men tør rett og slett ikke pga abstinensene jeg fikk. Har fått en kraftig depresjon nå, og spiser ikke og sover ikke. Du er heldig som har gode venner. Jeg har ingen som bryr seg…
Kjedelig at mannen din ikke har vært flink til å kommunisere med deg. Men, du sier ikke noe om hvor lenge han har vært i behandling eller hvordan tonen er eller har vært imellom dere. Jeg brøt kontakten med alt og alle jeg kjente når jeg var i behandling selv, rett og slett fordi jeg ønsket å klare meg som rusfri.
Jeg kjenner ingen av dere og har null innsikt i deres historier. Men, det kan være at mannen din har tatt noen drastiske valg for å ta vare på seg selv og verne om sin rusfrihet. Det er allikevel ikke så ålreit å la xkona og barnet bli stående i en vanskelig situasjon.
Hva gjør din sønn på 17 når du går i behandling egentlig?
Du sier du er alene, men sønnen din er et menneske som virker å være i ditt liv. Og det burde være et betydelig menneske for deg.
Med det sagt så forstår jeg selvfølgelig at det er en vanskelig situasjon. Og det er kjedelig å høre at du fikk en ganske typisk røff medfart når du brått la bort alkoholen. Også vet jeg at det er utrolig utfordrende når man bare står på vent for å komme i behandling.
Lyspunktet nå burde være at du har sluttet å drikke. Og at du har søkt deg inn i behandling og venter på at den skal starte for deg. Utover det så forstår jeg at situasjonen kan føles tom og meningsløs akkurat nå. At depresjonen kommer er heller ikke uvanlig. Det høres ut som at du har fått kjenne på det som ofte får folk til å reagere …og det er når konsekvensene slår inn for fullt. De er gjerne økonomiske, helsemessige, juridiske, relasjonelle, seksuelle, familiære, etiske og moralske. Og jeg vet at egen erfaring at det er brutalt når det kommer.
Samtidig så står du på begynnelsen av å prioritere deg selv og adressere dine indre demoner. Og jeg vil si at det er en veldig bra ting. Klarer du å stå i det så er det veldig mye som vil forandre seg i fremtiden. Det har jeg ihvertfall sett hos flere og også erfart selv. Jeg var hjemløs, lut fattig, ensom og forlatt når jeg gikk inn i behandling. Og nå ser ting veldig annerledes ut, 3år etterpå.
Stå på og jeg håper at du har styrken til å stå i det frem til behandlingen starter opp for deg
Ventetiden er voldsomt langdragelig og brutal. Aner ikke hvor du holder til, men hvis det er noe ARA der(avdeling for rus og avhengighet) så er min erfaring at de er fine å snakke med. Eller så har du lavterskel tilbud for rus og psykiatri i alle kommuner.
Eller så er det fint med aa-møter og/eller na møter. Eller a-larm hvis det passer deg bedre. august virker sikkert veldig lenge til, men det kan fort være at det skjer fortere også. Er ikke uvanlig at noen avbryter behandlingen sin osv. Og da kan du plutselig komme inn fortere.
Håper du fremdeles står rusfri og klarer å holde lystene under kontroll