I fjor høst kom jeg endelig til den erkjennelse at jeg har et alvorlig alkohol og rusproblem. I januar klarte jeg å ta skrittet og melde meg inn i NA (Anonyme Narkomane). Siden da har jeg gått jevnlig i møter, jobbet trinn og har vært rusfri i over 90 dager. Jeg har trent 2-3 ganger i uken og på mange måter er jeg blitt mye bedre.
Dette er jeg stolt av, men det har samtidig åpnet opp for mye smerte, og jeg er blitt mer oppmerksom på den underliggende sykdommen som har ført til alkoholmisbruket. Jeg opplever sterk depresjon, selvforakt og et tungt sinn som gjør det vanskelig for meg å håndtere hverdagen – regninger, fakturering, jobb og samliv. Dette tungsinnet har vært der lenge, og i mange år har jeg selvmedisinert med alkohol. En konsekvens er også at jeg har gravd meg ned i et hull av brutte løfter, gjeld, tillitsbrudd, sexuelle utskeielser. Allt dette har jeg holdt hemmelig til nå, og allt dette er så skambelagt at smerten jeg opplever bare ved tanken på å ta tak i dette og forsøke å rydde opp er ulidelig.
På overflaten ser livet mitt vellykket ut: jeg har kone og barn, utdanning og karriere, kunst-talenter og gründer-prosjekter. Samtidig er jeg full av skam og selvforrakt og mitt indre virker sykt og ubrukelig. Og alt sammen føles mer og mer falskt, både det ytre og det indre.
I det siste har dette ført til en stigende grad av gjentakende tvangstanker. Jeg hadde et akutt angstanfall med svært påtrengende selvmordstanker uken før påske. Deretter har disse blusset opp igjen hver eneste dag i påskeferien, med særlig ett stort anfall på fredag hvor jeg truet med å gå ut i innsjøen forran hytta og drukne meg. Lyden av naboene stanset meg i siste øyeblikk, da sto jeg i vannkanten. Heldigvis klarte jeg å hente meg selv inn igjen og nå har vi det helt ok igjen.
Min kone er veldig sliten. Hun er utmattet av all negativiteten som preger meg, og jeg merker at forholdet vårt konstant blir satt på prøve. Det får meg til å føle at jeg er en byrde, og at verden kanskje ville vært bedre uten meg. Jeg tenker på selvmord hele tiden og føler meg fanget i en situasjon jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av.
Jeg tror jeg trenger hjelp – raskt.
Å holde ting skjult og hemmelig har vært en stor del av sykdommen min. Derfor forsøker jeg nå valgt å være så åpen som mulig – med familien, de nærmeste og nå også med dere. Allt det jeg tidligere har holdt hemmelig forsøker jeg nå gradvis å åpne opp om. Jeg forsøker også å forteller mine nærmeste hvordan det egentlig er inne i meg, og hvor vanskelig det er å få ting til å henge sammen. Jeg håper at å be om hjelp er et skritt i riktig retning.
Samtidig skammer jeg meg over hvor mye plass jeg tar – over hvor selvsentrert det føles å være så syk. Jeg vet at det går ut over familien min. Det blir lite igjen til dem, for alt handler om meg og hvordan jeg ikke får til livet.
Jeg bestemt meg for å kontakte min fastlege fordi jeg lurer på om det finnes antidepressiva eller annen behandling som kan hjelpe meg. Jeg føler at jeg maler meg selv inn i et hjørne der selvmord er en gjentakende tvangstanke som tungsinnet forvrenger til å fremstå som den eneste utveien.
Min familie, mine venner og kolleger er støttende i prosessen med å slutte med alkohol og rus, og jeg setter stor pris på det. Det hjelper å ha folk rundt meg som lytter og viser forståelse. Likevel er det også krevende – for dem og for meg. Åpenheten har sin pris. Jeg har delt ting med min kone fra min barndom min som jeg har holdt hemmelig for alle andre. Jeg har også begynt å åpne opp om rusmissbruk og sexuelle utskeielser og dette har det vært krevende for henne å håndtere. Jeg frykter at jeg noen ganger har bruk alkoholmissbruket og de andre tillitsbruddene som en måte å skyve henne bort, for der igjennom å gi meg selv en bedre “grunn” til å forsvinne.
Tungsinnet kjennes som en klam kappe rundt kroppen akkurat nå. Jeg sliter med å se en vei videre. Samtidig er det noe i meg som håper – på at trinnarbeidet og hjelpen jeg får kan føre til tilfriskning.
Jeg ber dere derfor om hjelp nå, fordi jeg ikke klarer å bære dette alene lenger. Finnes det noe mer jeg kan gjøre – medisiner, terapi, behandling? Jeg trenger hjelp til å finne en vei videre.