Er det andre som kjenner seg igjen i det at det er vanskeligere å komme seg ut av en sånn frys og nedstenging, enn når man er i kampmodus eller har panikk? Det er ikke gøy å ha panikk og sånn, men samtidig så har jeg nå lært å kjenne det igjen og det finnes mange teknikker for hvordan en kan roe seg ned. Pluss at når jeg slik, at jeg fortsatt greie å gjøre ting og kjempe for meg selv, eller vise hva jeg føler - og være meg, liksom. Mens når jeg stenger av så gjemmer jeg alt unna, jeg gjemmer meg selv inni kroppen min og jeg kan bli sånn at jeg ikke ønsker å røre på meg i det hele tatt, at jeg vil bare være helt i ro. Jeg kan komme meg ut av det på en måte, hvis det er noe jeg skal eller må, f.eks. jobb, men så gå tilbake til den tilstanden etterpå. Noen andre som har det slik?
Er ikke helt sikker på hva du egentlig refererer til. Har du noen eksempler på situasjoner som gjør at du går i “frys” modus?
Det er en den tilstanden som når dyr spiller død. Som det man hører om når folk blir helt sånn handlingslammet når det skjer noe, f.eks. hvis de blir angrepet. Det er en overlevelsesstrategi som oppstår når man opplever at det bare vil gjøre ting verre om en kjemper imot.
Det er viktig å presisere at det ikke er noe man styrer. Man kan hindrer det hvis man merker at man er på vei inn i det, det samme med hvis man merker at man er på vei inn i kampmodus. Det er en slags tilstand som stenger av kroppen, man blir slapp, og nummen og bedøvet. Det jeg kjenner mest på, er at jeg blir helt handlingslammet, og fastlåst til f.eks. stolen jeg sitter i.