Denne angsten er en pine.
De siste ukene har jeg gjort det man sier skal være mest effektivt, nemlig og stå i det. Lære kroppen og hodet at dette ikke er farlig. Følte det fungerte veldig bra tross det er hardt å stå i, de siste dagene har vært helt uten følelse av angst og endelig klarte leve litt igjen. Tenkte jeg hadde knekt koden. Den gang ei…
Trening skal også være god medisin så jeg kasta meg ut i en skikkelig runde med snømåking. Ble god og sliten, det føltes bra. Satte meg i sofaen og plutselig ut av det blå blir jeg ekstremt kvalm, magesmerter, beina blir kalde som is, skjelving, hjertet hamrer og det føles som alt skal gå i svart…
Der kom et nytt panikkanfall. Kom meg igjennom anfallet på et vis, men her sitter jeg enda og hjertet hamrer.
Angst for angsten og stadige angstanfall er igjen tilbake og nå forstår jeg snart ikke hva jeg skal gjøre.
Livet blir så begrenset, og mat? Nei det får man i seg en liten bit av hvis man er heldig og har en time eller to med bittelitt ro.
Man blir jo redd for at man ikke aldri kommer ut av den onde sirkelen.
Er det flere her som føler det samme?
Håper på å komme tilbake på DPS eventuelt kommunal rus og psyk. Det er ventetider så man må smøre seg med tålmodighet man ikke har akkurat nå.
Har også satt meg på venteliste for psykomotorisk fysioterapi som jeg hører mange skryter av.