Jeg kommer til å dø. Ikke fordi jeg har lyst men fordi sykdommen dreper meg. Det er en desperat og ensom kamp på liv og død.
Føler ingen ser meg, dem tror jeg kan bruke viljestyrke til noe. Men det handler ikke engang lenger om å holde ut, når kroppen kollappser mer og mer for hver dag. Jeg er i en sakte men sikkert død. Det er ikke meg som er negativ. Det er sannheten. Men det vil ingen rundt meg annerkjenne. Det er over og hjelpende ord gjør ingenting. Det er fakta av at det er over. Er det samme som dødelig kreft bare i mental lidelse form. Skulle ønske folk bare kunne annerkejnne det fordi det er sannheten. Og da kunne man blitt møtt på det istedenfor. Det er over.
Hei Mici.
Jeg tror jeg forstår hvordan du har det og føler det for dette ligner veldig mye på hvordan min situasjon er. Jeg har ikke bare den psykiske uhelsen som knekker meg men i tillegg har jeg til dels alvorlige fysiske (somatiske) sykdommer/tilstander som ikke akkurat blir bedre med tiden.
Jeg føler den samme mangelen på anerkjennelse av hvordan jeg har det og det føles helt umulig å få skikkelig hjelp og støtte.
Dessverre har jeg lite av gode råd å komme med men litt forståelse kan kanskje hjelpe litt…
Hei jeg har også egt somatiske plager. Som jeg ikke for hjelp for fordi dem sier det er psykisk. Men jeg mener problemet er det somatiske. Jeg har store smerter i kropp som er konstant og man får aldri pause. Som gjør at jeg selvfølgelig fller meg dårlig psykisk. Men alt er i det somatiske.
Du gjorde ditt beste. Det er alt som trengs egentlig :)