“Snakk om det” må være tidenes fail i mental helse. Hver eneste person og helsepersonell har sådd tvil når jeg har brukt regjeringens og interesseorganisasjoners råd. Det er bullshit. Blir møtt med “hvis dette er sant, så..” eller “truer du med selvmord”, “jeg har hatt en eks som har truet med selvmord”.
Kampanjen som det brukes så mye midler på fungerer ikke i praksis. Så nei, det er ingen å snakke med.
Alt som blir sagt i det offentlige ang mental sykdom er bare virtue signaling. “Åå, stakkars folk jeg unner de alt godt…æsj du er ufør og ingen venner?”
Helt enig.
Javel, men hva vil du gjøre med det?
Slik det er nå kommer det til å fortsette helt til vanlige folk begynner å stå sammen og kreve sin rett, hver eneste gang.
Men det er lite sannsynlig at det skjer. Problemstillingen angår ikke mange nok til at de folkevalgte er nødt til å ta tak i det, og de “ressurssterke” er ikke villig til å kjempe for andre enn seg selv så lenge de bare får projiseringer, negativitet, desinformasjon og mistenksomhet som takk fra andre enkeltindivider og grupper.
Det er helt urealistisk å forvente at noen få “ressurssterke” bare skal gi og gi, uten å noen gang få noe tilbake. Flere ganger har jeg tilbudt hjelp i konkrete saker, men de involverte vil ikke en gang skrive en fullmakt eller dokumentere konkrete hendelser.
Har ikke tenkt å gjøre en skit med det, har stått i frontlinja mer enn nok og fått dritt igjen, og stadig mer bevis på at systemene på alle nivå ikke fungerer.
Jeg ser bare enkeltindivider som ikke tar ansvar. Hvordan kan vår opplevelse være så forskjellig?