Jeg burde ikke klage tenker jeg så mange ganger. Det er så mange som har det verre enn meg. Likevel så mangler jeg glede og mening med dette livet her. Livet mitt har ikke vært lett, slik som for så mange andre der ute. Det bare føles så utrolig slitsomt, " å late som", å ta på seg den sosiale masken for å få andre til å tro det går greit. Det er nesten som jeg føler jeg blir kvalt mange ganger (av masken altså). På innsiden gjør det vondt, og de som betydde mest er allerede gått over til den andre siden. Man blir liksom stående i mellom to “verdener”, der man bare eksisterer men ikke egentlig lever, og så er man ikke død heller. Tankene kverner, hvor lenge kan man orke å ha det slik? Noen andre som kjenner seg igjen?
Jeg kjenner meg igjen.
Føler med deg !
Takk! Man kan ikke orke å ha det sånn for alltid i alle fall.
Jeg vet… er det noe du vet som hjelper?
Kjenner på dette med at dei eg støtta meg til har gått over på andre sida. Og at andre misser tiltaket dei hadde. Men eg har vore og er ein særing, og finn meining i å gå på tvers av det aksepterte. Og så har eg eit slags nettverk no, og tek dei jobbane og rollene andre ikkje vil ha.
Går det bedre for deg nå da enn tidligere mener du?
Du pratet om det å holde den masken. Det å senke den masken betraktelig, det har hjulpet. Å ikke late som at det er bra så andre “tror” at det er bra, når jeg egentlig trenger hjelp. I det minste min egen hjelp, og da det å ikke bruke bort energi på å male det bildet andre vil se. Så er det andre siden av saken, at det er en tid for å male et bra bilde også for å ikke kaste bort tiden på klaging som gjør vondt verre.
Det er en balanse mellom egne behov.
Med tanke på at eg støtt har hatt litt pessimisme for framtida ser eg no relativt lyst på livet mitt. Og dette trass i at eg driv og les dystopiske romanar. Denne maska eg ber på meg er ganske usunn. Ser eg tilbake ser eg at det å undertrykke kjensler er skadeleg. Og eg ser det også på sume i min omgangskrets. Eg kvittar meg med “maska” der eg kan og håper det hjelper. Prøvar å unngå dei eg ser på som negative.
Jeg kjenner meg å igjen…
Til alle som føler det slik, så vil jeg, som andre har gjort, anbefale å ikke føle at man skal eller må holde på masken. Hvis man ikke viser hvordan man har det, har man heller ikke muligheten til å få av andre det man trenger. Og det er på en måte noe vondt man gjør overfor seg selv, når man pålegger en selv til å holde masken når man har det vondt og vanskelig, og ikke skulle vise noe som helst. Da går smerten bare dypere og dypere innover.
Jeg vet at det er tøft og vanskelig å vise til andre hvordan man har det, og at man kan kanskje ikke bli møtt slik man ønsker eller trenger, men etter min mening er det bedre enn å holde alt inni seg selv. Og det er lov å kjenne seg litt frem, vise litt og se hvordan det andre reagerer på det, og hvis de reagerer på en måte som er vondt for en, så kan man gå videre, finne noen andre. For jeg tror på at hvis man ikke gir opp, hvis man fortsetter å lete, så er det noen som vi kunne forstå en og møte en på en måte som en trenger. Det kan ta mange år med å vise ting, men når man til slutt gjør det, så er det så verdt det.
Jeg forteller det av erfaring. For jeg har denne uka igjen hatt den opplevelsen av å oppleve noe jeg aldri trodde jeg ville få oppleve, at jeg ville få noe av noen jeg aldri trodde jeg ville kunne få, og at jeg kunne fortelle om ting jeg har måtte holde for meg selv altfor lenge.
Det som har vært så veldig nyttig for meg når jeg har det vondt, er å liksom si til meg selv at nå har jeg det vondt, og så prøve å finne ut hva jeg trenger da, hva jeg kan gjøre for meg selv da, heller enn at jeg skal prøve å få bort smerten. At jeg nå har lært at jeg trenger omsorg og gode ting når jeg har det slik, og at det hjelper meg nå til å gjøre ting som kan hjelpe litt eller som bare er ok og ikke gjør ting verre for meg. For før så ville jeg ødelegge meg selv når jeg hadde det så vondt, og da ble det bare verre, og at jeg gjorde ting da som faktisk gjorde livet mitt verre og ikke bare at jeg fikk det mer vondt. Og så er det noe bare med det å se at man har det vondt og at man trenger omsorg da, og at det er noe fint å unne en selv.
Jeg vet at alt dette er lettere sagt enn gjort, men det kan utgjøre en stor forskjell for en selv om en vil en selv godt og ikke vondt, og det kan også være så mye lettere å få og motta ting fra andre da.
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver
Ofte så er det så mange kjipe ting som foregår at det er umulig å gripe fatt i noe “normalt” eller “hyggelig”
Alt blir bare farget svart og virker unormalt
Konstant følelse av å ikke være komfortabel
Men jeg prøver å ikke klage
Bare bite i meg at livet er kjipt og ofte urettferdig
Menneskers ressurser blir misbrukt og de som har talenter blir dømt for å være syke
Føler med deg og sender deg mine varmeste tanker og støtte
Her kjenner jeg meg veldig igjen i at jeg selv har en usynlig sykdom vi ikke vet hva er enda, men er stadig i dilemmaet at alle kjenner meg som den positive og målbevisste kollegaen, og den sprudlende og pratsomme venninna, når alt sammen er mer skuespill for at jeg ikke skal bli dømt.
Jeg føler jeg går tilbake i grotten når jeg kommer hjem og går inn døren. Jeg sitter mye for meg selv, for det er liksom der jeg føler meg trygg. Når jeg er alene kan jeg være meg selv, selv om dagene smelter seg sammen til en stor klump uten mening og mål.
Har siste tiden slitt med sykdom til det nivået jeg har vært sykmeldt lenge nå. Arbeidsgiver synes sykmeldingen kom brått på, da “jeg var så frisk og rask” dagen før jeg ble sykmeldt. Men alt sammen kom ikke brått på i det hele tatt, er heller flink til å late som.
Dømt for hva? Har du gjort noe kriminelt?
Folk kan dømme en selv om en ikke har gjort noe kriminelt.
Når man er redd for å dømt, tror jeg at det er fordi man har blitt dømt eller følt seg dømt tidligere når man har vist hva en følte eller sagt hva en tenker, eller hvordan man har det. Og at man er redd for å bli møtt slik igjen. Jeg tror at når man er redd for noe, så har det en grunn.
Det som da egentlig er det eneste som hjelper da, er å få oppleve at ikke alle vil behandle en slik eller når man greier å sette grenser for en selv. Men det er jo skikkelig skummelt og tøft å gjøre, å utsette seg selv for noe som har gjort en så vondt tidligere.
nettopp hva @LaDetGodeVinne sier her. Det å bli utsatt for at andre ikke tror på meg, behandler meg urett mm. Frykten for å skuffe andre er det som er primært frykten i mitt tilfelle.
Misforstår du meg med vilje nå?
Det du beskriver her er trakassering, og må håndteres deretter. Først må du dokumentere hendelsene, deretter følge gjeldende prosedyrer ut fra sted og kontekst.
Det kan du få hjelp for, men du må ta iniativet selv.
Nei, jeg gjør ikke det.