Jeg er blitt ufrivillig pårørende til en psykisk syk person. Jeg vet ikke hvordan jeg skal sette grenser. Og er det egentlig nødvendig? For hva er det verste som kan skje?
Jeg tror jeg er redd for å ta på meg mer omsorg enn jeg kan bære. Jeg gjemmer meg for å unngå å møte personen.
Personen har alltid vært en som krever mye oppmerksomhet og støtte.
Grenser er nødvendig, ikke fordi du er egoistisk eller kald men fordi mennesker ikke kan bære ubegrenset emosjonelt ansvar over tid uten å bli utslitt.
Det virker som du allerede kjenner på en overbevisning ettersom du trekker deg unna og gjemmer deg litt. Når du spørr «hva er egt det verste som kan skje?» så tror jeg heller du trenger å spørre «hva skjer hvis jeg ikke setter grenser?» Det skjer ikke over natten, men gradevis. Følelsen av å alltid være på «vakt» Følelsen av utmattelse. Dårlig samvittighet over å prioritere sitt eget liv osv.
Det betyr ikke at du trenger å kutte personen ut. Men ikke gjør deg ansvarlig for personens humør og stabilitet. Begrens hvor ofte du er tilgjengelig og når tid som et eksempel.