Jeg vet ærlig talt ikke hva som er riktig lenger.
Jeg har vært i en relasjon som har slitt meg helt ut psykisk. Jeg elsker denne personen så mye, og jeg er så knyttet til ham at tanken på å miste ham gjør fysisk vondt. Samtidig føler jeg meg mer og mer ødelagt inni meg.
De siste ukene har jeg grått nesten hver dag. Jeg overtenker alt, venter på meldinger, føler meg ignorert og redd for at han sakte prøver å distansere seg fra meg. Jeg prøver hele tiden å forstå om det er jeg som er problemet, om jeg føler for mye, eller om noe faktisk har endret seg.
Men samtidig er jeg også redd for å være urettferdig mot ham. Kanskje han selv går gjennom noe vanskelig psykisk. Kanskje han er sliten, stresset eller har det tungt på sin måte, uten at jeg klarer å forstå det fullt ut. Og det gjør alt enda vanskeligere, fordi jeg ikke vet om jeg kjemper for forholdet eller bare holder fast i noe som sakte ødelegger meg.
Det verste er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.
Jeg er redd for å fortsette og bli enda mer ødelagt psykisk, men jeg er også redd for å gå fra ham fordi jeg elsker ham så høyt og ikke vet hvordan jeg skal klare meg uten ham.
Jeg føler meg helt fortapt mellom hjertet mitt og hodet mitt.
Og jeg er så sliten av å ha det sånn hele tiden.