Jeg tror faren min er Narsissist

Generelt
1

Jeg tror faren min er en narsissist. Jeg er selv voksen og har to små barn.
Min relasjon med far har alltid vært preget av litt sånn vi hjelper hverandre med TING men vi snakker ikke sammen om ting som betyr noe. Han har også opp gjennom tiden visst at han ikke bryr seg om hva jeg vil og mener (ved å la sine egne biler bli stående på min parkering, selvom jeg ba han fjerne de osv). Han kommer ikke på besøk for en kopp kaffe eller noe, men kommer hun hvis han vil noe. Han glemmer om bursdagen min. Kjøper ikke julegaver. På toppen av det er han utrolig slem mot min mor som er veldig snill. Hver eneste lille ting han ikke er fornøyd med, går utover henne. Han roper til henne, sier ordentlig stygge ting. Etterpå er det silent treatment i en stund før han begynner å late som ingenting. Jeg har begynt å si til han at han ikke kan behandle hun sånn, da begynte han å si at hun prøver å sverte han, og at hun er grunnen til at jeg er i mot han osv. det er ikke sant. Mama sier nesten ingenting om han. Hun har prøvd å gjøre det bedre, dro han med på ferie osv, hvor han etterpå sier at det var bortkastet penger. Jeg sa til han at han trenger en psykolog, men da lager han bare et offer av seg selv og sier alle er i mot han, han klarer ikke å forstå at det er hans egne handlinger som gjør at det blir krangler. I huset der er også min 15 år gamle bror. Jeg har mange minner av krangler fra barndommen min. Dette har pågått lenge. Men siste 3 årene har vært helt ekstreme.

Jeg tror mamma har endelig valgt å gå fra henne men det virker som at han bruker lang tid på ting bare for å ikke selge huset slik at hun ikke kan gå. Hun trenger penger for et nytt sted og hun kan jo ikke bare flytte ut, det er boliglånet hennes også. De har ikke snakka ordentlig sammen siden siste krangel for ca 6 uker siden nå.

For noen uker siden kranglet de med meg til stedet. Eller. Jeg begynte det egentlig fordi for enda en gang så måtte jeg be han om å rydde sine egne ting fra huset mitt. Han ble sur og kom sur hjem til meg for å ta sine ting, jeg spurte hvorfor han er sånn og han sa bare at han ikke vil prate med meg.

Jeg dro da til mamma og fant ut at han krangla med henne noen dager i forveien og kalte hun stygge ting igjen.

Han kom hjem og jeg sa at sånn kan man ikke ha det og at han lager hele tiden offer av seg selv mens det er jo han som skyver alle unna. Jeg sa at han kommer aldri på besøk til meg (han svarte at kaffen min ikke var god). Ja, uansett, det var en høylytt krangel hvor han bare gikk ut til slutt. Jeg begynte å gråte underveis og hans relasjon var ‘slutt å grine, du er ikke et barn’…

Det har alltid vært hans vei, eller så blir han sur og grinete etterfulgt av silent treatment.

Etter det har jeg hatt det veldig vanskelig. Kjenner på fysisk uro, klump i magen, halsen. Panikkanfall. Høy puls og hjertebank. Jeg har krise tanker og ser ingen god ende på dette her…

Han later som ingenting. Sender fortsatt meldinger med om jeg kan hjelpe han med å bestille noe på nett f eks. Og jeg klarer ikke å si nei. Redd for reaksjon. Redd det skal gå utover mamma igjen. Jeg har helt ekstreme tanker at han er psykisk ustabil og skal faktisk fysisk gjør henne noe vondt. Selvom det har hittil ikke skjedd. Men det har heller aldri vært så ille som det er nå. Jeg blir uvel av alle tankene.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger…
Jeg går til psykolog i terapi men hun sier at jeg må først bearbeide stress og angst før vi kan snakke om alt det der siden det er en stor trigger. Og selvom jeg forstår det så er det vanskelig å ikke ha noen å si det til.. jeg ønsker bare at noen kan hjelpe meg så jeg slipper å ha det så vondt.

For informasjon er jeg velfungerende i hverdagen. Holder maska på. Leker med ungene og er svært takknemlig for mine barn og min samboer men føler at jeg ikke er 100% tilstedeværende selvom kroppen min er det.

2

Du er ikke alene om å oppleve psykisk terror fra nære familiemedlemmer. Mange andre har opplevd det, og klart å sette en stopper for det. Enten ved at den det gjelder tvinges til endring eller selv velger å bryte all kontakt.

Jeg synes du skal høre på psykologen din i dette tilfellet. For å stå opp mot din far må du nedkjempe din egen angst først.

Men hvordan stiller din samboer seg til disse hendelsene?

3

Takk for svar og takk for at du leste!

Samboer min er veldig støttende oppi det hele. Jeg prøver å ikke la dette gå utover han så ikke han skal også bekymre seg. I tillegg vil jeg prøve å unngå å ha det som et samtaleemne hjemme. Prøver bare å få tankene andre steder når vi er sammen. Men samboer vet alt om mine følelser og han ønsker også å bare hjelpe, men sånn som jeg, er han rådvill..

4

Det du beskriver her fremstår ikke som støttende, verken den ene eller andre veien. Dersom et problem skal løses, må det snakkes om på en konstruktiv måte - uavhengig av hva man føler om problemet. Din far forstår bare ett språk: hardt mot hardt. Da må dere gjøre det som er nødvendig for å lære dere det språket, og være villig til å bruke det. Denne vinklingen bør du også drøfte med psykologen din for å få best mulig nytte av behandlingen der.

5

Skal selvfølgelig drøfte det med psykologen. Jeg (håper) at det er følelsene og angsten som snakker når jeg sier at jeg er redd for det. Jeg er redd for at hvis jeg faktisk er hard og sier min mening så går det utover min mor som er det største offeret her. Jeg vil ikke henne mere vondt enn hun allerede har..
hvis jeg gir etter og fortsetter kontakten så får jeg det vondt, hvis jeg er hard, så går det ut over min mor (og bror indirekte).
Jeg ser liksom ingen håp i denne situasjonen..

6

Kanskje nettopp derfor bør du la utenforstående ta litt styring. La noen som ikke er følelsesmessig involvert ta de tyngste verbale kampene med din far. Da kan han ikke bruke de metodene han vanligvis bruker, og er han virkelig en narsissist kommer han heller ikke til å gi seg. Han vil brenne seg ut på dette, og da er det du som får overtaket.

7

Hvem kunne være en slik person?
Hva mener du med at han ikke kommer til å gi seg og at han vil brenne seg på det? Skjønte ikke det helt.

8

Dette kan egentlig alle stridbare personer gjøre, så lenge de kan metodene. Du må bare lete i ditt eget nettverk, eller aktivt søke etter noen som vil gjøre jobben.

Når det gjelder metodene du beskriver at din far bruker, så er det ikke noe han tar ut av luften. Det er kjente metoder, og vi som har nedkjempet slike folk før vet hvordan de fungerer. Poenget er å vende hans egne metoder mot seg selv. Har han faktisk en patologisk tilstand, vil han ikke klare å stoppe adferden selv om det slår hardt tilbake. Har han ikke en patologisk tilstand, vil han klare å stoppe, men avslører samtidig at han vet hva han gjør og er bevisst på det.

9

Tusen takk for veldig gode og utfyllende svar! Jeg skal gjøre mitt beste.
Hvis du hadde vært villig, så kunne jeg gjerne snakket med deg litt mer om det. Men jeg forstår 100% om du ikke ønsker å gå innpå det, særlig når du hær vært gjennom egne kriser.

Håper det går bra med deg nå og at du har kommet deg gjennom utfordringene!

10

Ikke noe problem for meg, det er vel heller andre her på forumet som har problemer med at jeg deler av min erfaring.