Jeg er mann, 50 år og far til tre flotte gutter. Jeg ble skilt for 5 år siden, mine barns mor er 12 år yngre enn meg. Hun gikk ut av ekteskapet uten forvarsel, vi hadde da et barn på 1 år. Vår yngste sønn. Jeg ble sittende igjen alene med ansvar for hus og økonomi rundt dette, et stort oppussingsprosjekt vi hadde kjøpt sammen. Jeg lot henne også slippe ansvar da jeg ville skåne våre barn i alt dette.
I ettertid ble jeg også satt i bidragsgjeld, vi hadde en avtale, men hun gikk bak ryggen på meg og dro til Nav istedenfor. Denne gjelden har jeg nedbetalt. Jeg har satt alt mitt til sides for mine barn, det gjør jeg med glede, mine barn betyr alt for meg.
Hun har svartelistet meg hos sin familie, hun har blokkert meg for å ha noen som helst mulighet til å kontakte henne. Hun har politianmeldt meg for hensynsløs adferd som ikke hadde forekommet. Anmeldelse henlagt, hun klaget inn anmeldelse og forsøkte seg til og med hos statsadvokaten. Alt er henlagt, med en forsikring til meg både muntlig og skriftlig fra både politiadvokat og statsadvokat om at jeg ikke har gjort noe galt og de har ingen grunn til å forfølge dette. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne gå til motanmeldelse mot henne. Dette ønsket jeg ikke, jeg vil ikke ha mer uro, og jeg vil ikke ha på meg at jeg har politianmeldt mine barns mor.
I tillegg har hun anskaffet seg meklingsattester hos familivernkontoret på falskt grunnlag to ganger.
Vi har en sønn som har hatt problemer som følge av alt dette, han tok et vanskelig valg og flyttet fast hjem til meg da han ikke har et godt forhold til sin mor. Han fikk det bedre med en gang, fravær på skole gikk ned, karakterer gikk opp. Dette har han klart selv, med å ta en tung avgjørelse og hard jobbing. Våre andre to barn er preget av konflikten også.
Jeg som far har måttet slåss med Nav og folkeregisteret for å i det hele tatt bli trodd på at min eldste sønn bor fast hos meg. Jeg slåss i månedsvis og opplevde og bli rett og slett mistrodd av staten.
Hun nektet å skrive under adresseendring, det var en lang kamp men til slutt slo vi gjennom og hun fikk en frist på seg av folkeregisteret å skrive under adresseendring. Da først gjorde hun det.
Jeg har blitt presset for penger, jeg blir beskyldt for å manipulere mine barn, hun har gjort forsøk på å sværte meg hos min egen familie.
Selv opp i alt dette så har jeg strakt ut en hånd via konfliktrådet i forsøk på å få til et foreldresamarbeid. Svaret kom i digipost idag, at hun ikke var interessert i foreldresamarbeid og vi skulle møtes i retten.
Dette er en person som jeg trodde jeg kjente, jeg kjente henne som en varm person og en god mor. Idag er hun ugjenkjennelig, hun er i et nytt forhold og forlovet. Mine to eldste barn nekter å møte hennes nye kjæreste, de har bløffet til dem og hun har forsøkt å lure sin sønn med for å treffe han. Min nest eldste sønn har sagt til henne at han vil ikke møte ham, likevel lar hun kjæresten være i huset. Han går og gjemmer seg for mine barn mens de er der.
Er det noe som det ikke snakkes særlig mye om idag så er det menns mentale helse, det er litt tabu at vi menn skal vise følelser. Og det går litt automatikk i at det er vi menn som er den store stygge ulven i en skilsmisse.
Her er det ikke snakk om vold, rus, alkohol eller noe i nærheten av det i det hele tatt. Likevel så insisterer hun på å ha denne konflikten.
Hun lar meg aldri være i fred, og det er kun i pappauken at være tre barn er samlet. Min eldste vil ikke hjem til sin mor i det hele tatt. Og han har ytret sin mening til sin mor og bedt henne om å stoppe. Men han ble avfeid, hun skal prøve å ta ungene fra meg.
Jeg opplevde å bli kalt gjerrig og at jeg utnytter systemet for å ha funnet ut hva jeg har krav på da jeg søkte Nav om barnebidrag. Jeg har ikke opplevd maken til trakassering, og i tillegg blir mistrodd av Nav. Jeg hadde ikke trengt det fulle bidraget jeg, men hun ga meg ikke noe valg. Det er umulig å samarbeide eller å kunne kommunisere med henne. Dette er en person som faktisk har et verv i aleneforeldreforeningen.
Jeg er en sterk person, men idag er jeg utslitt og utbrent. Jeg er sykemeldt og jeg sliter veldig med dårlig søvn, uro i kroppen, jeg har begynt å gråte i tide og utide. Jeg er så sliten. Jeg er så lei meg for mine barn, at de må stå på sidelinjen og oppleve dette.
Jeg orker ikke å snakke om dette med egen familie mer, jeg føler meg som en “broken record”.
Jeg har ikke noe liv er følelsen jeg sitter med. Jeg overholder samværsavtale, jeg tar vare på mine barn, de mangler ingenting. Jeg har ingen kontakt med henne. Hun er i et nytt forhold, så hvorfor for må det fortsatt være sånn…
Jeg har selv forsøkt å date litt, men jeg har mistet helt tillit til damer, det er helt sikkert masse flotte damer der ute, men dette har ødelagt meg fullstendig.
Jeg møtte ei som jeg ødela forholdet til pga mine problemer med min eks.det må jeg stå for idag. Vi var venner en god stund før vi begynte å date også. Jeg har gjort forsøk på å få kontakt igjen, men den døren er stengt. Jeg har forsøkt å legge henne til som venn på fb i håp om at vi kunne finne vennskapet tilbake. Vi kunne snakke om alt, hun har opplevd mye av det samme selv. Jeg trengte en venn. Men den døren er også stengt dessverre.
Idag er jeg oppgitt og livstrøtt, jeg er alene og jeg har ikke lyst til å stå opp enkelte dager for jeg er lei av å slåss. Jeg kan ikke beskrive hvor sliten jeg er.
Det er mange menn som har det sånn, jeg kjenner flere som kjemper en slik umenneskelig kamp. Vi kjemper for våre barn og fred og ro.
Jeg ser med gru og måtte leve med dettw i mange år enda. På mange måter skulle jeg ønske jeg aldri hadde møtt henne, men da hadde jeg ikke hatt mine fantastiske barn idag.
Jeg går rundt hver dag og later som jeg er ok, jeg føler at alle ser ned på meg. Om jeg blir spurt om hvordan jeg har det så sier jeg at jeg har det bra.
Realiteten er en helt annen…