Jeg har i flere år slitt med psykiske problemer og ble ganske nylig diagnostisert med borderline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Fra før har jeg adhd diagnose, en ganske heftig kombo. Hadde en vanskelig barndom og fant aldri min plass. Jeg har mistet meg selv helt. Jeg har så mye gjeld at jeg kan regne med lønnstrekk resten av livet. Har ikke jobb, går på aap, skal i behandling for borderline i et år framover i gruppe, skal begynne i arbeidstrening, studere om jeg får plass på voksenopplæring. Jeg har 3 barn, en samboer med økonomien på plass, men jeg hindrer ham i å oppnå drømmer og lykke i livet fordi jeg er i denne situasjonen jeg har satt meg i selv. Kommer aldri til å kunne bli lykkelig selv eller bidra slik jeg vil pga min situasjon, det er helt håpløst og når jeg får en ny jobb må jeg allerede da t opp at jeg kommer til å få lønnstrekk. Jeg kommer aldri til å få forsikringer, aldri til å gi barna mine det de trenger, hverken emosjonelt eller økonomisk fordi det økonomiske tynger for mye. Vi er kun samboere så det økonomiske vil ikke gå utover ham, men barna mine vil ikke sitte igjen med noe. Jeg har ingen drømmer lenger og diagnose og situasjon med jobb, arbeidstrening, bosituasjon osv blir for mye for meg. Har hatt det slik fra og til i nærmere 4 år, men jeg blir ikke bedre. Det blir bare værre. Alle de påminnelsene om ubetalte krav, ingen av kreditorene bryr seg og jeg kommer aldri til å eie noe. Ikke at det er selve lykken i livet, men om jeg blir borte kan min samboer og mine barn leve et liv uten en mamma som er ulykkelig og aldri klarer å holde hodet over vannet. Han kommer til å treffe noen som ikke gjør at han hele tiden er bekymret for den økonomiske situasjonen. En som har livet og hodet på plass. Jeg har vel egentlig konkludert med at jeg er ferdig, jeg vet livet deres blir lettere uten meg, selv om det blir vondt, men jeg må få på plass alt før jeg gjør noe for 2 av barna har jeg med en annen mann og det har vært et helvete siden det ble slutt så jeg vil få på plass en avtale med ham mtp at mine foreldre og familie samt min samboer og barnas lillebror får møte de. Hva bør jeg få på plass ellers?
skjønner deg men jeg lover deg å få ting på plass for å forlate denne verden er i alle fall ikke det beste for barna dine. som en overlege på psykiatrisk sa til meg en gang: det beste for barna vil aldri være å bli forlatt. tenk litt på den <3
Det høres ut som du står i veldig mye på en gang, både med økonomi, diagnoser, behandling og ansvar for barn. Jeg er glad du skriver her og setter ord på hvordan du har det.
Jeg vil først og fremst si at du er en mamma og en partner. Du er ikke en økonomisk byrde. Du er en person i en vanskelig situasjon. Selv om det føles håpløst nå, betyr ikke det nødvendigvis at det alltid vil være sånn. Du er allerede i gang med behandling og flere ting som kan hjelpe deg videre, selv om veien sikkert føles tung. Du fortjener ikke å måtte stå i alt dette alene.
Jeg kan kjenne meg i igjen i dette. Så du er ikke alene om det.
Det som er, er at du har krav på så mye, i forhold til det du forteller. Namsmannen kan ikke trekke deg utover dine utgifter, og i tillegg skal du ha ++ av lønna di igjen. Men anbefales å ringe namsmannen, de er faktisk hjelpsomme.
Jeg ble trekt av dem selv, og etter jeg tok kontakt og ga info så endret de trekk beløpet.
Eventuelt bytter du bank/kontonr hos arbeidsgiver så har du par mnd på deg til å ordne det.
jeg har en “bror” som har sittet inne i flere år. da han kom ut ventet etter hvert uføretrygd. og det blir man jo ikke rik av. og så fikk han erstatningskrav mot seg. de trekker nå ca kr 5000 i måneden. alle som går på en fra før av lav trygd kan jo bare tenke seg hvordan det er. heldigvis får han hjelp fra sin forlovede og jeg støtter så godt jeg kan. ser hvordan dette tynger ham. så: jeg forstår deg utrolig godt enirt. jeg har hatt mine år med elendig økonomi jeg også. ligget våken om natta og lurt på hvordan det skulle gå. men: flere her kommer med gode betraktninger/råd og som blabla sier er du først og fremst mamma og samboer. du er ikke din sykdom og du er ikke din havarerte økonomi. kom deg ut av mørket og se all din verdi. alt det du faktisk er. og som også blabla sier dette er ikke en evigvarende situasjon. som pytagoras sa: alt er i forandring. mulig du blir trukket resten av ditt liv. mulig din økonomi alltid vil være dårlig. men hva med alt det andre? feks gruppa du skal begynne på har jeg tro på. og husk: din samboer står fortsatt ved din side. hadde du ikke betydd noe for ham hadde han ikke gjort det. jeg har selv vært der at jeg har tenkt at det beste for barna er at jeg blir borte. det er så elementært feil min venn. det finnes kun en mamma. det vil alltid finnes kun en mamma. nemlig deg.