Jeg ødela livet mitt og vet ikke hvordan jeg skal gå videre

Sorg og tap
1

På slutten av 2023 gjorde jeg noe utilgivelig. Jeg hadde vært sammen med kjæresten min i åtte år, og jeg var utro mot henne; ikke fysisk, men gjennom en seksuell samtale med en annen person på nettet. Da hun konfronterte meg, nektet jeg. Jeg var desperat, og i stedet for å innrømme sannheten, løy jeg, og ble en person jeg nesten ikke kjenner igjen i dag. I et par måneder oppførte jeg meg som et monster mot den personen jeg elsket mest i verden.

Vi har nå vært fra hverandre i over et år. Jeg vet at det jeg gjorde var min feil. Jeg ser tilbake og føler at jeg var utenfor kroppen min. Som om jeg ble styrt av noen jeg ikke kjenner. Men den personen var meg. Jeg kan ikke skylde på noen andre. Jeg ødela det livet vi hadde sammen, og jeg vet at jeg er “den slemme” eller “skurken” i denne historien. Det gjør vondt å leve med, men det er sannheten.

I det året som har gått siden vi gikk fra hverandre, har jeg gjort alt jeg kan for å vise henne at jeg angrer, at jeg er lei meg, og at det aldri var hennes feil. Jeg har forsøkt å hjelpe henne å forstå at jeg elsket henne da, og at jeg elsker henne nå. Og noen ganger har hun sagt at hun ser det, at hun vet jeg ikke er et ondt menneske. Men hun har også sagt at hun noen ganger ønsker at jeg var det; fordi det ville gjort det lettere å hate meg.

Jeg hater også meg selv for det jeg har gjort. Jeg klarer ikke å tilgi mannen i speilet for at han ødela livet mitt for bokstavelig talt ingen grunn. Det er sikkert en stor del av grunnen til at det så uutholdelig å leve med det jeg gjorde. Jeg mistet ikke bare henne, jeg mistet fremtiden min. Hjemmet mitt. Meg selv. Jeg har hatt mange selvmordstanker, og flere ganger har jeg faktisk bestemt meg for å avslutte livet mitt. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har prøvd å gå videre i livet, prøvd å finne nye hobbyer, nye venner, et nytt liv. Jeg har tom. prøvd datingapper, men det føles bare ekkelt.

Fortiden gjør for vondt å tenke på. Nåtiden føles tom, patetisk, ensom. Og fremtiden skremmer meg mer enn noe annet. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, annet enn å si det høyt, fordi det gjør meg gal å bære det alene. Jeg søker ikke tilgivelse. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Hvis noen andre har opplevd noe lignende, eller bare har overlevd å gjøre noe utilgivelig, hvordan da?

2

Tror det er bra du skreiv inn her. Av og til må man få det ut. Det er nummer en. Du “dreit på draget” og du står for det, og det er det beste du kan gjøre. Man kan ikke gjøre mer enn å godta fortiden, selv om den er vond. Skjønner at det ikke er enkelt, men du skreiv i alle fall her, og det er vel en begynnelse.

Ingen er perfekte, men de som tror de er det tar feil.

3

Du er bare et menneske, som alle oss andre.

4

Hei, akkorat i dette øyeblikk trengte jeg å høre med noen som har opplevd noe lignende. Jeg har gått gjennom det samme. Jeg var utro på min kjæreste og ødela all tillit og sikkerhet i forholdet vårt, jeg kjenner skam, uhygge og total hat mot megselv. Jeg har lenge misslikt megselv som en kjæreste for hvordan jeg har oppført meg og reagert på ulike ting, men nå har jeg nådd bunnen totalt. Jeg har blitt til en person jeg har hatet hele mitt liv, jeg har sagt til megselv at jeg aldri forstår hvorfor en kan gjør slik mot en man elsker, men hær er jeg og har gjort det selv noen år senere. Etter dette har jeg fremdeles snakket med individet jeg var utro med og har ikke klart å gi slipp, selv føler jeg lite attraksjon til personen men ser heller etter en slags venn i dem, det høres helt feil ut og d føles det og.

Har alltid slitt med å gi slipp på mine nære, selv om di har såret meg ekstremt. Dette førte til manipulasjon i mine tidligere forhold hvor jeg da ikke var helt utviklet nok til å forstå hvor dårlig det egentlig var.

Jeg sliter nå med selvmordstanker, selvskadings trang og så å si ingen selvtillit. Jeg har druknet meg i alkohol og rus en stund for å «glemme» alt det fæle. Min ex var utro på meg i min «rusfase» som gjorde at rus trangen ble ennå større, jeg har selv vert noens «utro ligg?» hvor jeg da fannt ut at han var i et forhold dagen etter og har ennå ikke klart å se personen ute i offentligheten uten å bli fyllt av angst og skam.

Jeg har opplevd flere sider av utroskap og vet ikke helt hvordan jeg skal leve med det.

Dette innlegget er selvfølgelig kjempe trist å lese, men også litt betryggende med tanke på at jeg ikke er helt alene i en slik situasjon. Jeg ønsker alle som har opplevd slik godt, for jeg vet hvordan dette føles. Det er selvfølgelig noe man ikke kommer unna og selvfølgelig ikke greit for den man gjør dette mot men vi gjør feil i livet og forhåpentligvis lærer man av det.

Tusen takk som deler, kjenner det er vanskelig selv men godt å få ut av hodet.

5

For det første du må tilgi deg selv.. Vi mennesker, er ikke feilfrie.
Vi kan gjøre ting vi angrer på.
Og det er menneskelig, det å gjøre feil. Men er hva man gjør med de feilene man har gjort.
Som sier hvem vi er som person.
Men vær snill med deg selv, du er ett menneske. Mennesker gjør feil.
Så for det andre må du se hvorfor gjorde det? var det noe du savnet? Var det spenningen?

Bruk tiden med å finne hvem er jeg og tvi hold på alt det positive. For det er ingen andre enn du selv som kan endre tankegangen din. OG i hverdag finnes det noe positivt. Hold på alt det positive, det vil hjelpe deg i veien videre.