På slutten av 2023 gjorde jeg noe utilgivelig. Jeg hadde vært sammen med kjæresten min i åtte år, og jeg var utro mot henne; ikke fysisk, men gjennom en seksuell samtale med en annen person på nettet. Da hun konfronterte meg, nektet jeg. Jeg var desperat, og i stedet for å innrømme sannheten, løy jeg, og ble en person jeg nesten ikke kjenner igjen i dag. I et par måneder oppførte jeg meg som et monster mot den personen jeg elsket mest i verden.
Vi har nå vært fra hverandre i over et år. Jeg vet at det jeg gjorde var min feil. Jeg ser tilbake og føler at jeg var utenfor kroppen min. Som om jeg ble styrt av noen jeg ikke kjenner. Men den personen var meg. Jeg kan ikke skylde på noen andre. Jeg ødela det livet vi hadde sammen, og jeg vet at jeg er “den slemme” eller “skurken” i denne historien. Det gjør vondt å leve med, men det er sannheten.
I det året som har gått siden vi gikk fra hverandre, har jeg gjort alt jeg kan for å vise henne at jeg angrer, at jeg er lei meg, og at det aldri var hennes feil. Jeg har forsøkt å hjelpe henne å forstå at jeg elsket henne da, og at jeg elsker henne nå. Og noen ganger har hun sagt at hun ser det, at hun vet jeg ikke er et ondt menneske. Men hun har også sagt at hun noen ganger ønsker at jeg var det; fordi det ville gjort det lettere å hate meg.
Jeg hater også meg selv for det jeg har gjort. Jeg klarer ikke å tilgi mannen i speilet for at han ødela livet mitt for bokstavelig talt ingen grunn. Det er sikkert en stor del av grunnen til at det så uutholdelig å leve med det jeg gjorde. Jeg mistet ikke bare henne, jeg mistet fremtiden min. Hjemmet mitt. Meg selv. Jeg har hatt mange selvmordstanker, og flere ganger har jeg faktisk bestemt meg for å avslutte livet mitt. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har prøvd å gå videre i livet, prøvd å finne nye hobbyer, nye venner, et nytt liv. Jeg har tom. prøvd datingapper, men det føles bare ekkelt.
Fortiden gjør for vondt å tenke på. Nåtiden føles tom, patetisk, ensom. Og fremtiden skremmer meg mer enn noe annet. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, annet enn å si det høyt, fordi det gjør meg gal å bære det alene. Jeg søker ikke tilgivelse. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Hvis noen andre har opplevd noe lignende, eller bare har overlevd å gjøre noe utilgivelig, hvordan da?