Jeg mister meg selv i stillhet, skjerm og stemmer

Generelt
1

Hei. Jeg er en utlending som har bodd i Norge i nesten ti år.

For noen år siden begynte jeg å høre stemmer – auditive hallusinasjoner – bare noen dager etter at jeg avsluttet et langt avvenningsopphold for alkohol og narkotika. I år døde først bestemoren min, og deretter faren min – som jeg hadde et veldig nært forhold til. Vi snakket sammen når som helst, dag og natt. En gang, da jeg var full, nevnte jeg at jeg hørte «stemmer», men vi snakket aldri mer om det.

Jeg prøver å være religiøs. Jeg ber flere ganger om dagen, men jeg røyker mye og går ikke alltid i kirken. Jeg er en sammensatt person.

Jeg har jobbet i flere norske bedrifter, men har vært på AAP det siste året. For omtrent ett år siden fikk jeg hjertet mitt knust av en kvinne som jobber i en veldedig organisasjon. Det var ikke hennes feil – hun hadde allerede noen i livet sitt.

Etter det bestemte jeg meg for å følge en gammel drøm jeg har hatt siden jeg var barn, men som jeg alltid utsatte. Samtidig begynte jeg å bruke narkotika igjen og isolere meg fullstendig fra samfunnet. Jeg brukte en formue på rus, men oppdaget også deler av sinnet mitt jeg aldri har kjent før.

Etter at faren min døde, ba jeg om hjelp. Jeg gråter ofte, hver dag, flere ganger. Jeg er en mann i 30-årene, og jeg har aldri grått så mye. Jeg føler at jeg gradvis mister grepet. Jeg isolerer meg mer og mer, sitter nesten hele tiden hjemme eller på nettet. Jeg prøver å være et godt menneske på internett – ikke i spill, men generelt. Likevel kjenner jeg også på sinne og stolthet, som ofte styrer meg.

Jeg har sluttet helt med sport. Teknologi er blitt altoppslukende for meg – jeg er digitalt avhengig. Har du sett serien Mr. Robot? Jeg så bare noen episoder for lenge siden, men noe i den retningen.

Digitalt har jeg også sett hvor mye ondt som skjuler seg bak fasadene i Norge. Landet har et rykte for rettferdighet og orden, men virkeligheten er mer komplisert. Jeg elsker Norge, virkelig. Men jeg har sett at selv de «gode» ofte bærer masker.

I dag prøvde jeg å gjøre noe godt. Da sa stemmene mine noe så vondt at jeg brøt sammen og begynte å gråte. Det var første gang stemmene kritiserte meg når jeg faktisk forsøkte å gjøre noe riktig. Etterpå lagde jeg noe veldig mørkt og forstyrrende – kunstnerisk. Jeg ønsker ikke å gå i detaljer her.

Poenget er: jeg trenger hjelp. Jeg klarer ikke dette alene.

#Mister_Who

3

Fikk du noe hjelp da du ba om det? Kan høres ut som om du ikke fikk det.

Vit at du ikke er den eneste som er sammensatt, du er i godt selskap. Når du skriver at; “du røyker mye og går ikke alltid i kirken”, mener du da at du ruser deg? Og derfor ikke går i kirken?

Jeg tenker at du har opplevd mange tap. Av personer som var/er viktige for deg. Faren din, bestemoren din og hun du kanskje håpte skulle bli din helt spesielle person (kjæreste, nær venninne, kone?). Det er hardt å miste så mange nære personer, og på relativt kort tid også.

Lurer på hvilken drøm du har/hadde som du bestemte deg for å følge. Følger du den ennå? Eller har noe kommet i veien (rus, stemmene).

Jeg har ikke sett “Mr robot”, men fikk lyst til å se den siden du nevner den. Og siden du virker å identifisere deg med “mr robot”?

Nå kan jo det å uttrykke seg kunstnerisk, uansett hvor mørkt det er, eller kan virke som, på andre, være en god hjelp for deg/en selv. Så jeg tenker ikke at det er noe forferdelig å gjøre det. Men det viktigste er jo uansett hva du tenker/synes selv.