Jeg begynte på videregående i år og jeg føler allerede at livet mitt nærmer seg slutten jo nærmere jeg kommer skoleslutt. Jeg har hatt selvmordstanker nesten så lenge jeg kan huske og det hat vært helt grusomt. I mange år har jeg strevet for å finne grunner for å leve videre men jeg har alltid fått det til pga. venner og en klar retning fremover. Nemlig skolen.
Selv om skoleopplevelsen min gjennom hele livet har ikke vært så bra, så har den aldri vært ille nok for å være en av grunnene mine. Skolen har alltid vært et sted hvor jeg kan prøve å fikse litt på ting. Forsøke å skaffe venner, bedre karakterer, eller bare bli merket at jeg ikke har det noe bra. Vennene mine har hovedsaklig vært grunnen for at jeg ikke har fullført et forsøk på å ta mitt eget liv enda. Det har aldri vært en bra tid å være det på, og jeg hadde alltid forlatt noen igjen. Disse vennene gikk jeg med på barneskolen og ungdomsskolen. Nå som jeg er på videregående så er jeg helt alene. Om jeg bare ikke får meg noen nye venner så kan jeg lett miste min hoved grunn for at jeg ikke er død.
Det andre som har motivert meg for å leve videre er det at jeg har alltid vært skoleflink. Jeg har alltid hatt noe å jage. Det har alltid vært en karakter jeg kan jobbe på. Men etter videregående, om jeg ikke begynner på universitet eller noe liknende så har jeg ingenting å måle min livsverdi på. Jeg kommer til å miste alt som definerer meg. Alt som holder meg sammen og gjør at jeg har noe å gjøre i tiden min.
I tillegg til dette så kommer jeg til å miste sjansen for at noen merker hvordan jeg har det. På skolen så har jeg alltid hatt et mål om at en lærer skal bli bekymret, spørre meg om det går bra, vise meg at det er noen som bryr seg. Etter videregående så er den rollen ikke et krav på noen lenger. Ingen jeg kan forsøke å bekymre sånn at jeg kan få hjelp. Ingen kommer til å hjelpe meg. Ingen kommer til å se meg eller bry seg. Etter videregående er jeg så god som død allerede.
Jeg har ingen karriere forran meg. Jeg har aldri hatt en jobb. Jeg har null ide hva jeg vil bli. Jeg kan ikke forestille megselv etter videregående. Jeg kan ikke forestille noe som helst. Det verste er at jeg har ikke kunnet forestillet meg noe etter videregående siden jeg var 10. Jeg har ikke funnet oe nytt. Ikke en eneste ting som kan motivere meg til å leve bare litt lenger. Ikke noe som helst. Jeg hater livet mitt. Jeg hater alt jeg er. Jeg hater alt. Jeg vil ikke at videregående skal slutte om tre år. Jeg vil ikke vite hva jeg kommer til å gjøre til meg selv. Jeg er redd for hva jeg vil gjøre med meg selv.
Ja det var egt det. Beklager for at jeg er så åpen og rett fram med alt sammen. Jeg har aldri fått sagt noe av dette før og siden dette var min første dag på videregående så følte jeg bare at alt holt på å renne over. Takk for at jeg kunne si dette og få alt ut på en litt mindre skadelig måte enn jeg vanligvis hadde vendt meg til.
Hvordan går det med deg? Nå har du gått noen dager på videregående, hvordan ser det ut for deg nå?
Høres veldig tungt ut å ha det slik du har det. Og ha de tankene om deg selv som du har.
Du skriver til slutt at gjennom å skrive dette får du ting ut på en mindre skadelig måte enn vanligvis. Jeg er glad for at du skrev dette da, og jeg håper du lærer å sette ord på følelsene og tankene dine istedenfor å selvskade.
Jeg skjønner at du stresser med videregående. At du tenker på hva som skjer når denne er ferdig. Husk at du iallfall har tre år på deg. Kanskje kommer du til å finne ut av det i løpet av denne tiden. Men på den annen side har du jo hatt det slik som dette lenge.
Hvilken hjelp har du fått tidligere? Var det noe som hjalp/hjalp bedre enn andre ting? Det er veldig fint å bli sett av noen. Det virker ikke som om du blir sett av foreldrene dine? Du skriver om vennene dine (at det er disse som holder deg oppe) og lærerne på skolen.
Så langt så har det egentlig ikke gått så særlig bra på skolen. Jeg har forsøkt å få meg noen nye venner, men det ser bare ut som en i parallell klassen min har lyst til å bli vennen min. Ingen andre. Alle andre jeg har snakket med eller prøvd å bli nærmere kjent med har allerede noen som de kjenner og er venner med i klassen, så de trenger ikke nye venner.
I tillegg til at jeg føler at ingen har lyst til å bli vennen min bortsett fra hun ene, så er skolen heller ikke så veldig bra. Jeg snakket til en av ungdomskole vennene mine nylig og vi sammenliknet våre opplevelser så langt, og min var bare tusen ganger verre. Jeg har sagt hei til lærere og ikke fått noe hei tilbake, til og med min kontakt lærer tre separate ganger. Jeg har smilt til folk fra min ungdomskole og fått ingenting tilbake bortsett fra noen ganger et blikk eller grimase. Jeg har hatt tre folk komme opp til meg ut av egen vilje. En for å si hei etter at vi snakket litt på snap gjennom sommeren som var hyggelig, en fra ungdomsskolen som spurte meg om direksjoner uten å si hei eller takk, og sist men ikke minst en som spurte om snappen min(hun ene som hadde lsyt til å bli venner).
Så så langt så er skolen ganske dritt. Håper den blir litt bedre utover året i det minste.
Hjelpen som jeg har fått tidlige har heller ikke vært så bra. Jeg fikk nesten hjelp på barneskolen etter at jeg åpnet opp om selvskading til helsesykepleieren og at lærerene merket at jeg kastet lunsjen min hver dag. Jeg fikk melding hjem og en kommentar på en foreldre samtale. Som du kanskje kan gjette så kom ikke dette noe langt. Foreldrene mine tolk ikke opp selvskadingen fordi de trodde det var noe jeg plukket opp etter å ha hermet etter min storesøster og at det bare skulle være en fase. Spisingen ble tatt litt mer på alvor siden det har vært et problem siden jeg var et lite barn. Jeg endte opp på legen for en sjapp sjekk i 2023 som endte opp med å være ingenting så har ikke fått noe oppfølging.
Videre på barneskolen så kan jeg nesten si at det var en venninnes mamma som hjalp og så meg mest. Hun lot meg ikke gå hjem uten å spise noe og tok meg alltid med ut for å spise på min favoritt plass. Hun var den eneste som faktisk merket at det var noe alvorlig på gang, men uheldigvis var det det meste hun gjorde.
På ungdomskolen så trodde jeg at jeg skulle få hjelp litt sjappere. Jeg kom til skolen i pysj, sov i timene, og blødde en gang gjennom ermet. Jeg måtte gå til helsesykepleier i 8.ende for å måte vekst og noe og jeg nektet å veie megselv. Hun spurte om jeg hadde noen problemer med vekt eller selvbilde. Jeg sa nei og det var stoppen på det. Jeg håpte det skulle skje noe mer.
Jeg skulket også en del timer som jeg trodde ville gjøre det tydlige at jeg strevde. Det var en gang hvor jeg var holdt tilbake etter timen dersom jeg nektet å delta og hadde skulket de tidlige seks timene. Læreren spurte meg hva som foregikk og jeg sa at det bare var vanskelig å dukke opp. Vil du gjette hva som skjedde? Jeg kan si det. Ingenting. Ikke en melding hjem, ikke noe fler spørsmål, ikke noe mer fokus. Vi bare gikk videre.
Det var en annen gang hvor jeg skulket nesten halvparten av timene og ikke deltok i det hele tatt. Læreren lurte på hva som var problemet og jeg ga samme svar. Jeg fikk lov til å gi mindre innsats, sitte på gangen, og nesten lov til å skulke. Jeg fikk en 4er.
Det var så mange ganger hvor jeg trodde jeg endelig skulle få hjelp hvor sjansen bare aldri ble tatt. Det ble ingen meldinger hjem. Ingen turer ned til helsesykepleier. Alt fordi at det bare er tennåringsdrama.
Jeg skulle bare ønsket at noen merket det før jeg føler at det er for sent.
Beklager for det lange svaret som kanskje gikk litt av tema. Jeg har ingen andre å si noe av dette til.
Nå for tiden er det jo endel som mener at skolen er for slapp. At det ikke er/blir noen konsekvenser for ting, som det du skriver om. Du får nesten tillatelse til å skulke. Men du trenger ikke skulke. Du gjør det for at noen skal SE deg. Du trenger/hadde trengt at noen var riktig streng og tok tak i ting. Hjalp deg og så deg. Tok deg på alvor.
Her beskriver du jo også mange ganger hvor det hadde vært naturlig å tatt ting på alvor. Tatt DEG på alvor.
Veldig dumt og trist at dette ikke skjedde❤️.
Høres ganske kjip ut den skolen du går på. Veldig vanskelig å få kontakt med folk, både lærere og elever der. Jeg tenker jo at lærerne skal være der for deg som elev. Uansett om det er videregående du går på, så skal de se og hjelpe deg.
Jeg vet ikke om dette er mulig da. Men om det ikke blir bedre i løpet av året, mulig å bytte skole til neste år?
Jeg lurer jo litt på om du blir sett/hvor mye du blir sett av foreldrene dine også. Når de tenkte at du bare hermet etter din storesøster og at det var en fase. Du har kanskje vært/er i skyggen av din storesøster dersom hun sliter/har slitt med lignende (eller andre problemer) som du har/hadde? Du blir kanskje ikke sett hjemme, av foreldrene dine? Som den du er/en egen person som IKKE er din søster?
Jeg tror ikke det er mulig å skrive for langt her inne, alltid noen som leser😊❤️. Jeg leser gjerne lange innlegg iallefall😊.
Har planer om å bytte skole om det ikke blir bedre ja. Er bare alt for kjipt og deprimerende når ingen vil snakke til meg. Eneste som hindrer meg fra å bytte akuratt nå er at den nærmeste skolen med linjen min (annet enn den jeg går på) er 2 timer unna med buss. Jeg måtte våknet kl. 4 eller 5 for å rekke skolen uten å flytte hjemmefra.
Hjemmesituasjonen er heller ikke så flott som du kom fram til. Jeg har blitt kalt en hermegås nesten hele livet mitt siden jeg har hatt samme/liknende interesser og hobbyer som søstra mi. Jeg tror det var litt fordi jeg så opp til henne. på min alder, men jeg hadde også bare like interesser. Det har alltid vært en vits i huset hvordan jeg ikke er min egen person og bare en kopi av de rundt meg. Skal sies at jeg ikke er no stor fan av den vitsen.
Storesøstra mi hadde problemer med sin mentale helse i en god stund grunnet mobbing og alle slags andre problemer. Hun begynte å selvskade ca. ett år før meg og mine foreldre merket det på henne etter tre år. De merket det på meg etter to og ett halvt. Det var så dårlig timing at det kan nesten kvalifiseres som komisk.
På ungdomskolen så skulket hun også en god del timer og hadde ett par anfall pga. sterk angst. En lærer snakket med foreldrene våre og sånt slikt at søsteren min endte opp på abup og fikk veldig sjapt en diagnose på sosial angst. Mine foreldre måtte delta i et program for å jobbe med å hjelpe søsteren min å “overkomme” sin angst litte grann. Når de var ferdige med det så var det første de sa til meg at jeg ikke skulle bli diagnosers med noe som helst siden da måtte de gjort det igjen.
Hver gang jeg viste tegn til å også ha angst så hørte jeg bare klager fra hver ende om hvordan de ikke ville gjøre det igjen, hvordan det var kleint å ha flere barn med angst, og hvordan jeg bare hermet fordi søstra mi hadde det.
I tillegg til mine tegn for angst så sier mine foreldre til meg hele tiden at jeg må komme meg ut av rommet mitt, ut av sengen min, og henge med venner og spise mer fordi jeg oppførte meg som deprimerte folk gjør og de “truet” meg ved å ta meg til legevakten. Jeg skjønner ikke hvordan de ikke har festet punktene enda. Kanskje de har og bare ignorer det? Vet ikke.
Nei, jeg hater å bli fortalt at jeg er lik noen i familien min, spesielt søstra mi bare pga. dette. Noen ganger så ligger jeg i senga mi og bare drømte at livet mitt var litte grann være så jeg kunne hatt en bedre grunn for å klage om det. Føler hele tiden som om at jeg er rar og at jeg bare overdriver alt sammen. Vet jo at de bare vil at jeg skal ha det bra. Kanskje de bare ikke vil at jeg skal få en diagnose for det kan ende opp med å definere meg? Jeg håper bare de har en bra tanke bak alt det der.
Jeg hater hvor alene dette huset får meg til å føle.
(Tusen takk for ditt første avsnitt. Jeg følte det veldig hardt og det traff veldig blinken. Jeg er glad for at noen tar tiden til å se og høre meg, selv om det bare tar et par minutter ut av dagen din. Jeg setter pris på deg og er så takknemlig for at du gjør det du gjør.)
Håper virkelig du får det bedre, selv om det er lett for meg å si. Det kan ikke være noe særlig å komme i skyggen av sin søster og ikke få hjelp. Det er så viktig å se folk.